Ny fransk utenrikspolitikk

Et halvt år etter at Sarkozy ble president, ser vi tegn på en langt mer offensiv fransk utenrikspolitikk.

Under valgkampen varslet Nicolas Sarkozy et brudd med landets innenrikspolitikk, mens utenrikspolitikken fortsatt skulle preges av kontinuitet. Ingen bestrider at bruddet er et faktum når det gjelder innenrikspolitikk. Utenrikspolitisk er inntrykket mer uklart, særlig etter utenriksminister Bernard Kouchners utsagn i september om at Irans forsøk på å anskaffe seg atomvåpen kunne ende opp i krig.

Det sistnevnte vekket sterke reaksjoner innad og utad og skapte inntrykket av at fransk diplomati er ferd med av bli noe helt annet enn tidligere. Er det tilfelle? Fransk utenrikspolitikk har de siste førti åra vært basert på det som kan kalles «det gaullistiske paradigmet». Det var bygd på to pilarer. Den ene var en realpolitisk tilnærming til internasjonal politikk som tilsa at utenrikspolitikk primært føres av stater og sikter til å gi dem overlevelsesevne og makt i en kaotisk verden.

Den andre pilaren var ideen om at Frankrike, på grunn av landets historie, har et naturlig ansvar for å forsvare universelle prinsipper nedarvet av opplysnings- og revolusjonstida. En slik kombinasjon, som kan virke selvmotsigende for enkelte, ble videreført av alle franske presidenter fram til Chirac på bakgrunn av en konsensus mellom høyre- og venstrekrefter. Fransk utenrikspolitikk forente ultrarealismen med nasjonalidealismen. Det som var nytt ved årets presidentvalg var at de største kandidater (Sarkozy, Royal og Bayrou) tilhørte en ny generasjon politikere som er mindre preget av gaullismen og mer av verdier som kjennetegner post 68-generasjonen og slutten av den kalde krig.

Sentralt i dette verdisett står ideen om at stater ikke lenger er de eneste aktører i utenrikspolitikk, at grensen mellom inn- og utenrikspolitikk ikke lenger er så absolutt, og at stater som ikke følger menneskerettigheter må stilles til ansvar. En slik holdning førte nylig Sarkozy, i et intervju i tidsskriftet Politique internationale, til å anklage tilhengerne av realpolitikk for å konsekvent drive et diplomati som har som eneste mål å ikke forandre noe. Det kan også være verdt å huske at utenriksminister Kouchner var mannen som grunnla Leger uten grenser, som oppfant begrepet humanitær intervensjon, og som var blant dem som støttet USAs krig mot Hussein-regimet. Sarkozy og Kouchner kommer neppe til å vrake landets diplomatiske arv, ikke minst fordi fransk utenrikspolitikk bygger på sterke tradisjoner og bruker tid til å tilpasse seg nye paradigmer. Derimot kan det tenkes at moralske verdier vil kunne få økt tyngde i utformingen av landets utenrikspolitiske prioriteringer.

Bør vi glede oss eller være bekymret over dette? Riktignok er ikke denne utvikling spesiell for Frankrike. Franskmenn har dessuten ofte vært kritisert for å føre en kynisk utenrikspolitikk. Fører imidlertid mer vektlegging på humanitære og moralske verdier til et fredelig diplomati? Hubert Védrine, som var utenriksminister i Frankrike i perioden 1997-2002, er skeptisk til et diplomati som drives mer av ideologi enn pragmatisme. For ham finnes det to ulike retninger i dagens fransk utenrikspolitikk. Begge krysser etablerte partipolitiske grenser. Den ene kaller han for realpolitikk. Den viderefører de Gaulles arv og kombinerer ivaretakelsen av landets nasjonale interesser, en høy grad av solidaritet overfor allierte, en allsidig dialog med andre aktører som prioriterer realisme framfor ideologi og et diplomati som sikrer at Frankrike alltid fører en selvstendig utenrikspolitisk linje.

To følger av dette er at EU må bli en global aktør og at man forblir en våken alliert av USA. Den andre retning kaller Védrine for irrealpolitikk. Den tar for gitt at Frankrike har begrensede evner til å drive en selvstendig utenrikspolitikk, at man av den grunn heller må bli en integrert del av et internasjonalt samfunn, og at etikk skal prioriteres framfor realisme. Fransk særegenhet forsvinner altså til fordel for EU, NATO og en tettere kobling til USA. Derfor var vårens debatt om hvem som skulle bli landets nye utenriksminister helt sentralt. En stund sto valget mellom Védrine og Kouchner, det vil si to ytterpunkter. Med Sarkozy som president og Kouchner som utenriksminister kan det tenkes at Frankrike, uten å ha gitt opp den ene linjen, tar et skritt videre i retning av den andre.

Et eksempel på disse endringer er Sarkozys tilsynelatende ønske om å nærme seg USA. En slik tilnærming bygger på presidentens personlige sympati for USA og for liberalismen, samt på troen om at demokratiske verdier kan spres, og kommer til uttrykk med hensyn til Midtøsten og NATO. I forbindelse med diskusjonen om Irans adgang til atomvåpen, valgte Sarkozy å krisemaksimere situasjonen da han snakket om behovet for å unnslippe det farlige valget mellom en iransk atombombe og bombingen av Iran og lot utenriksministeren snakke åpent om muligheten for bruk av militære midler dersom Iran ikke oppgir sine planer.

Slike uttalelser betyr ikke at franskmennene er på krigsstien eller at de har blitt erklærte Bush-tilhengere, men at de vil spille en rolle i håndteringen av Iran-krisen, helst sammen med USA. Frankrike blir også mer involvert i Afghanistan etter beslutningen om at man skal flytte en del av luftstyrken som var utstasjonert i Tadsjikistan til Kandahar-regionen, samtidig som Paris og Washington samarbeider i forsøket på å demme opp for syriske ambisjoner i Libanon. NATO er også en aktuell arena for en slik tilnærming mellom franskmenn og amerikanere. Sarkozys ønske om å oppgradere Frankrikes forhold til Alliansen skyldes at den nye administrasjonen ikke føler at det finnes en naturlig motsetning mellom NATO og EUs egne militære identitet og at fransk militær tyngde i NATO-operasjoner ikke gir uttelling i form av økt politisk innflytelse og kommandoposter. Paris virker altså innstilt til å reintegrere NATOs militære strukturer som Frankrike forlot i 1966 hvis USA godtar mer fransk tyngde i Alliansen og går med på en form for klarere ansvarsfordeling mellom NATO og EUs militære komponent.

Sarkozy vil vise at fransk diplomati er på offensiven etter en apatisk periode. foto: scanpix
Sarkozy vil vise at fransk diplomati er på offensiven etter en apatisk periode. foto: scanpix Vis mer

Sarkozy vil vise at fransk diplomati er på offensiven etter en apatisk periode. Han har allerede sendt flere signaler. Det siste er utnevnelsen av Dominique Strauss-Kahn til ny direktør for det internasjonale pengefond. Et annet er Frankrikes bidrag til avtalen blant EU-landene om en traktat som vil godtas av nei-landene og som vil kunne styrke EUs fungeringsevne. Videre blokkerer Paris ikke lenger for Georgias opptak i NATO og for utstasjoneringen av USAs antirakettskjold i Øst- og sentral Europa, noe som sier mye om avstanden til Moskva.

Til slutt oppfordrer Sarkozy franske selskaper til å fryse sine investeringer i Iran og Burma, samtidig som han viser interesse for en aktiv sanksjonspolitikk. Slike grep viser at Paris tør å utforske nye diplomatiske veier. Men franske ambisjoner står foran to dilemmaer. Det ene er at en for uvilkårlig tilnærming til USA og et diplomati som er mer preget av ideologi fort kan oppfattes av andre aktører, spesielt i den arabiske verden og i Afrika, som om Frankrike ikke lenger driver en selvstendig politikk, men heller er en del av Vesten. Et annet dilemma er å sørge for at Sarkozys ambisiøse utenrikspolitikk bygger på et solid grunnlag på hjemmebane. I denne forstand kan det virke som hans kritikk av EUs sentralbank og Unionens økonomiske politikk står i utakt i forhold til Frankrikes finansielle situasjon og reelle evner til å påvirke dagsorden i EU, det vil si kjernen i dets globale politikk.

Ny fransk utenrikspolitikk