Ny frontlinje

Vi trenger et opprør mot den veldedighetstankegangen som har preget utviklingspolitikken, skriver Thorbjørn Jagland.

DENNE UKEN

skal Stortinget debattere regjeringens globaliseringsmelding. Merkelig nok har norske medier forbigått Stortingets innstilling som ligger til grunn for debatten i stillhet. Merkelig fordi meldingen og Stortingets innstilling inneholder de nye stridsspørsmålene i internasjonal politikk. Mange har vært opptatt av å få mer debatt og reelle skillelinjer mellom høyre og venstresiden i utenrikspolitikken. I denne innstillingen trer skillelinjene fram.

Arbeiderpartiet har bygget enighet med SV i det som har vært det store spørsmålet i vår tid. Vi har tatt utgangspunkt i det som vi mener må være venstresidens nye store prosjekt, nemlig å få til en fundamental omfordeling av makt i de globale institusjonene, lage rettferdige regler for verdenshandelen slik at verdens fattige kan få sin rettmessige plass i det økonomiske spillet i verden og å gjennomføre global beskatning for både å finansiere et sterkere FN og å bygge opp globale fellesgoder.

ALLE DISSE

elementer var nærmest fraværende i utenriksminister Jan Petersens globaliseringsmelding. Han skrev rett ut at regjeringen ikke vil ta noen initiativ til for eksempel å få til en skatt på valutatransaksjoner. Meldingen var preget av en kombinasjon av tro på økonomisk liberalisme og at norsk gavmildhet fortsatt skal være det sentrale i kampen mot fattigdommen.

Bistandspenger, mat, medisiner, vaksiner og ulltepper er viktig nok. Men så lenge vi ikke gjør noe med den grunnleggende urettferdigheten i verden vil fattigdommen bare gjenskape seg selv i en never ending story. Det er dette nye politiske ledere i de fattige landene har skjønt. Verdenspolitikken kommer fra nå av ikke til å handle om det snille og velmenende mennesker i den rike verden kaller kampen mot fattigdommen. Den kommer til å handle om de fattiges kamp for rettferdighet. Vi kan like godt først som sist ta det inn over oss. Det vi står foran kan sammenliknes med den perioden da arbeiderne i vårt land og andre industrialiserte land sa nei til fortsatt milde gaver fra de rike og i stedet krevde rettferdige lønninger og rettferdige skatter. Det var da vi begynte å ta skrittet over fra forsørgsstat til velferdsstat. Da tok den økonomiske veksten også av. Dette var like logisk som det var sant. Når arbeiderne ble plassert i sentrum av det økonomiske spillet fikk de ikke bare økt kjøpekraft slik at bedriftene fikk solgt sine varer, men de fikk også økt lojalitet til sin egen arbeidsplass slik at produktiviteten økte. Når de på denne måten ble plassert i sentrum av det økonomiske spillet, ble de også sentrum i politikken. Vi gikk igjennom en stille revolusjon i land etter land.

Det er dette som må skje på verdensbasis. Alternativet er økende konflikter og mer kaos. Vi fikk det første varsel på møtet i Verdens Handelsorganisasjons møte i Cancun. Det brøt sammen fordi de fattige landene med Brasils nye leder Lula i spissen ikke ville finne seg i det urettferdige opplegget som de rike industrialiserte landene hadde lagt fram. Ifølge dette ville de rike landene liberalisere handelen på nye områder som de selv tjener på, men fortsette å opprettholde store landbrukssubsidier som holder u-landenes landbruksvarer ute fra våre markeder. De krevde å opprettholde eksportsubsidier på sine landbruksprodukter som i mange tilfeller utkonkurrerer u-landenes varer på deres eget hjemmemarked. Så grotesk er altså dagens handelsregime at de fattige landene ikke en gang får solgt mange av sine landbruksvarer i sine egne land på grunn av de rike landenes støtte til å dumpe sine varer verden over.

STORTINGETS

utenrikskomite sier rett ut at også Norges forhandlingsposisjoner må endres på dette området foran nye forhandlingsrunder i WTO. Vi mener ikke bare at eksportsubsidiene må fjernes, men at også den interne landbruksstøtten må reduseres. Bare Senterpartiet går i mot dette.

Bruddet i WTO-forhandlingene i Cancun var ikke bare et varsel om at de fattige landene krever økt økonomisk rettferdighet. Det neste kravet som kommer er en gjennomgripende reform av hele FN-systemet. FN-systemets maktfordeling er fortsatt basert på verden slik som den så ut etter andre verdenskrig. Kina er det eneste land fra den tredje verden med vetorett i Sikkerhetsrådet. Ellers kommer alle de andre fra den første verden. Sovjetunionen representerte den andre verden, men den er som kjent forsvunnet med kommunismens fall. Med landets inntreden i G-8 må Russland sies å tilhøre den første verden. Slå den: Av Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer er fire fra den første verden mens land i den tredje verden som India, Brasil og Sør-Afrika ikke har sete.

VERDENSBANKEN

og Det internasjonale pengefondet er i de rike landenes hule hånd. Økonomisk tankegang i disse organene er ikke koordinert med krav til miljø og arbeidstakeres interesser. FN-systemet framstår derfor både som de rikes klubb og er i tillegg lite koordinert. Vetoretten i Sikkerhetsrådet brukes ofte til å ivareta de faste medlemmenes særinteresser og er derfor lite effektivt.

SV og Arbeiderpartiet går i stortingsinnstillingen inn for at vetoretten i Sikkerhetsrådet må begrenses og at hver region i verden blir representert i rådet. Vi går også inn for å opprette et Økonomisk og Sosialt Sikkerhetsråd som skal ha de samme fullmakter når det gjelder å ta vare på verdens felles økonomiske sosiale interesser som det nåværende Sikkerhetsråd har på områdene fred og sikkerhet. Vi mener at Verdensbanken og Det internasjonale Pengefondet må underlegges et slikt Økonomisk og Sosialt sikkerhetsråd. SV og Arbeiderpartiet går også inn for å opprette en Verdens Miljøorganisasjon slik at ansvaret for miljøet blir sterkere koordinert og får større vekt i FN-systemet.

Det er blant annet i forbindelse med en stor reform av FN-systemet at global skattlegging har sin store betydning. Et mer demokratisk FN kan ikke finansieres gjennom kontingent som i dag. De faste medlemmene av Sikkerhetstrådet betaler om lag halvparten av utgiftene for å holde systemet i gang. Vi har sett at kontingenten kan trekkes tilbake eller reduseres hvis de ikke liker de vedtak FN gjør.

FN må finansieres slik vår velferdsstat i dag blir: Gjennom skattlegging og ikke gjennom milde gaver. Skatt på valutatransaksjoner, den såkalte Tobin-skatten, har vært mye framme i debatten. Etter min mening ville denne være ideell fordi den tjener to formål. Den ville trekke inn store summer samtidig som den ville bidra til å redusere noe av det vi har for mye av i dag, nemlig valutaspekulasjon. Men det er mange andre muligheter. Verdenskommisjonen som Willy Brandt ledet på 80-tallet tok for eksempel til orde for å legge en omsetningsavgift på import og eksport av varer. Dette vil bringe inn store summer og være en skatt på det mest synlige ved globaliseringen, nemlig verdenshandelen. Disse pengene kan brukes både til å finansiere et sterkere og mer demokratisk FN og til å bygge opp globale fellesgoder som vann, helse og skole. Dermed vil vi ta et avgjørende skritt bort fra veldedighet og over til rettferdighet.

TIL SLUTT DETTE

: Opprøret mot den nyliberalisme som har ridd verden som en mare de to siste tiårene kommer nå nedenfra og utenfra. I den rike verden trenger vi et opprør mot den veldedighetstankegangen som har preget utviklingspolitikken. Den har ikke skapt annet enn øyer av godhet og muligens bedre samvittighet hos oss som lever i overflod. Nå må snillheten kombineres med kamp for rettferdighet.