AVGJØRENDE: Det mest sentrale spørsmålet nå er om Hamas velger eller evner å fortsette med en omfattende rakettbeskytning inn i Israel, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
AVGJØRENDE: Det mest sentrale spørsmålet nå er om Hamas velger eller evner å fortsette med en omfattende rakettbeskytning inn i Israel, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ny Gaza-krig i vente?

Den innerste kretsen rundt statsminister Benjamin Netanyahu avgjør den videre veien for konflikten.

Meninger

Utviklingen i konflikten mellom Israel og Hamas de siste døgnene ligner faretruende på det som skjedde i forkant av krigen mellom de to partene i 2008-2009. Faren for at det israelske forsvaret (IDF) igjen kommer til å rykke inn på Gazastripen militært er høyst reell, og mye avgjøres de nærmeste dagene.

Det mest sentrale spørsmålet nå er om Hamas velger eller evner å fortsette med en omfattende rakettbeskytning inn i Israel. Dersom de gjør det vil det folkelige og politiske presset på den israelske regjeringen unngåelig lede til en mer omfattende militæraksjon enn vi har sett til nå. Israelere flest er, i motsetning til hva mange i utlandet tror, normalt mer opptatt av barnehagepriser og rentenivået enn Palestina-konflikten. Men, de får et helt annet engasjement når deres egen sikkerhet er direkte truet.

Videre så representerer de valgstemmene, og en regjering som anses som svak og lite handlekraftig kan se langt etter flertall i Knesset ved neste valg i 2017 - om de ikke tvinges til å gå av før. Dersom vi ser tilbake på krigen i 2008-2009, så hadde den en bred oppslutning innad i Israel, og den ble også ansett som rimelig vellykket. Dette faktum kan tilsi at den israelske regjeringen velger samme tilnærming en gang til. Det at krigen i 2009 ble kraftig kritisert internasjonalt betød lite for Israel og borgerne der. Som de fleste kjennere av Midtøsten vet, så er det ingen, utenom USA, som kan presse Israel. Det har skjedd en eller to ganger etter andre verdenskrig.

Et økende sikkerhetsproblem for Israel, i et mer strategisk perspektiv, er at Hamas for hvert år utvikler mer langtrekkende og stadig mer presise raketter. De truer nå Israels storbyer direkte, og selv om Israel har rakettskjoldsystemet Iron Dome som skal skyte ned Hamas-rakettene, så klarer de ikke å fange opp alt som kommer. Det skyldes også at Hamas fra den forrige Gazakrigen og konfliktperioden i 2012 lærte seg hvordan man delvis kan avlede systemene. Det at rakettene kommer gjennom, kombinert med at den israelske hæren ikke kan klare å slå ut Hamas sine rakettkapasiteter med kun å benytte artilleri, flyvåpen og missiler fra sjøen, så er en bakkeinvasjon faretruende aktuelt.

Dersom så skjer kan likheten fra drøye fem år tilbake bli slående. Da hadde Israel nemlig lært etter den, mer eller mindre, katastrofale Libanon-krigen mot Hezbollah i 2006. En krig som var preget av dårlig samordning og for mye fokus på luftoverlegenhet fra israelsk side. En betydelig oppstramming av IDF som organisasjon ble resultatet og man gikk tilbake til sine tradisjonelle prinsipper for krigføring.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Der er det to ting som står sentralt, nemlig militær overlegenhet og minst mulig egne døde. Sivile tap på den palestinske siden påvirker derimot ikke den israelske befolkningen i samme grad, så her er ikke risikoen for innenrikspolitiske konsekvenser like stor for de israelske lederne.

Undertegnede var på grensen mellom Israel og Gazastripen da israelske styrker tidlig januar 2009 initierte sin bakkeoperasjon. Det skjedde etter en tids oppbygning der store reservestyrker hadde blitt kalt inn, slik tilfellet er nå. Israelerne forhastet seg ikke, og de innkalte fikk til og med treningstid, mens artilleri og flyvåpen hadde oppgaven med å «myke» opp Hamas. Når man først gikk inn var det med en kompakthet og styrke som skulle garantere en militær oppreisning for IDF, etter den selsomme erfaringen fra 2006. Fokuset på å unngå egne tap var tydelig og det utgjør mye av forklaringen til den harde fremtoningen til de israelske styrkene den gang, som helt klart gikk hardt utover den sivile befolkningen på Gazastripen. Dette vil ikke være annerledes om de nå går inn igjen. Hamas hadde før bakkekrigen ble innledet klokelig erkjent at de ikke kunne møte IDF i åpen strid, og trakk seg tilbake. Dette kan også gjenta seg.

Lite tyder på at Israel vil gå enda lenger inn på Gazastripen enn sist, og langt mindre okkupere den. Det vil kunne bli en langvarig hengemyr som Israel ikke ønsker, og særlig ikke i en tid med stor ustabilitet og et raskt endrende trusselbilde i regionen. Det stabile forholdet mellom Israel og Egypt forsvant med den arabiske våren. Egypt bekler heller ikke nå den tradisjonelle rollen de har hatt som mekler mellom Israel og Hamas. Det øker ikke mulighetene for en fredelig løsning.

Hizbollah er på sin side dypt involvert i Syria-konflikten og har mindre kapasitet til å pleie aggresjonen mot Israel. Samtidig representerer al-Nusra-fronten og især ISIL en ny trussel-dimensjon mot den jødiske stat. Skulle jihadistene gå så langt som å utfordre Jordan vil situasjonen bli ansett som svært alvorlig.

Det som dog israelerne kan oppnå med å angripe Hamas, utenom å få slutt på den pågående rakettbeskytningen, er å svekke Hamas for en midlertidig periode nok en gang, i en fase der Hamas får stadig sterkere innpass på Vestbredden. Den utviklingen, sammen med den pågående forsoningsprosessen mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Hamas, ser nok Israel seg tjent med å redusere.

Den pågående situasjonen har eskalert så langt at det nå er den innerste krets rundt statsminister Benjamin Netanyahu som avgjør den videre vei. Fra Golda Meirs tid har det hebraiske språk arvet begrepet hamitbachon, eller kjøkkenkabinettet på godt norsk. Hun samlet nøkkelpersoner i sitt hjem for store avgjørelser, og følgelig har det blitt kallenavnet på Israels uformelle sikkerhetsrådslignende forum, kun bestående av statsministeren, forsvarsministeren og en håndfull nøkkelpersoner til. Det er til syvende og sist her, og ikke i Knesset-komiteer, som beslutningen om en bakkeinvasjon av Gazastripen vil tas, og eventuelt hvor langt man skal gå.

Om israelerne vil gå inn for en bakkeinvasjon er fortsatt uvisst, men om så skjer vil det i størst grad ramme den palestinske sivilbefolkningen - akkurat som i 2009. Resultatene av det siste drøye døgnets massive bombing av Gazastripen har allerede synliggjort prisen de urettmessig må betale for andres beslutninger om å krige, men den vil beklageligvis bli enda høyere med en bakkekrig.