Ny giv forAlbania?

OVER EN måned etter parlamentsvalget i Albania var det endelige offisielle resultatet ennå ikke klart. En valgfunksjonær ble skutt, en lokal opposisjonsleder er sporløst forsvunnet, samtlige partier har klaget på uredeligheter, og internasjonale observatører konstaterte at valget kun delvis tilfredsstilte internasjonale standarder. Likevel bar valgdagen 3. juli mindre preg av vold og åpenbart valgfusk enn noen gang siden 1992. Statsminister Fatos Nanos regjerende Sosialistsparti benektet lenge tapet, selv om det tidlig ble klart at albanerne hadde stemt mot regjeringen som har styrt landet de siste åtte årene og som regnes som ekstremt korrupt. Til høsten vil dermed Albanias tidligere president Sali Berisha og hans Demokratiske parti med all sannsynlighet danne regjering sammen med en rekke småpartier. På grunn av systemet med enmannskretser og oppsplitting av venstresiden, som nærmere 65% av albanerne stemte på, ble dermed flere av de mest innflytelsesrike sosialistene stemt ut av parlamentet. Både landbruksministeren, utenriksministeren og innenriksministeren må gå. Kommentatorer i Tirana påpeker at et regjeringsskifte etter åtte år i seg selv er positivt i et land med såpass svake demokratiske tradisjoner som Albania. Spørsmålet man nå stiller seg er hvordan det vil gå nå når Berisha overtar statsministerstolen. Mens doktor Berisha foreskriver en hundre dagers hestekur, frykter hans kritikere at han i stedet kan bety aktiv dødshjelp for Albania.

KARDIOLOGEN Berisha, som i sin tid skal ha vært lege for kommunistdiktatoren Enver Hoxha, har siden begynnelsen av nittitallet vært frontfigur i opposisjonen mot kommunismen. Som Albanias første post-kommunistiske president (1992-97) ble han stadig mer kompromissløs og autokratisk. Med et nær paranoid forhold til politiske motstandere, forsøkte han også å endre grunnloven for å utvide presidentens makt. Etter hvert falt Berisha i unåde både i Vesten og hjemme, ikke minst for å ikke ha forhindret de fatale pyramidespillene som senere endte med fallitt, væpnet opprør, statens sammenbrudd og hans egen avgang. Valgkampen til avtroppende statsminister Nano gikk således ut på å skremme velgerne: Berisha er farlig, og den som ikke stemmer på sosialistpartiet, bringer «Doktoren» tilbake til makten med kaos som resultat. Berisha har imidlertid bedyret han skal sette «lov og orden» i høysetet. Berisha fremholder at organisert kriminalitet gjennomsyrer statsstrukturene, satt i system av «kleptokraten» Fatos Nano. Det ligger i sakens natur at slikt er vanskelig å bevise, tross ledende politikeres private formuer og ikke minst Nano-familiens spektakulære pengeforbruk. I 1993 fikk Berisha dømt Nano til fire år i fengsel for underslag av nødhjelpsfond, noe mange tolket som politisk hevn. Mens han lover å slå til mot landets politikernes økonomiske monopoler, sier lederen for Demokratene at han denne gang ikke vil straffeforfølge Nano, bare alle de andre han hevder har solgt nasjonalressursene og stukket pengene i egen lomme.

I LØPET AV Sosialistpartiets to regjeringsperioder har det vært svært få straffeforfølgelser av korrupte embetsmenn. Berisha har derimot lovet katarsis i offentlig sektor. Utro tjenere har derfor begynt å skjelve, og Demokratene hevder at ansatte i tollvesenet allerede har startet tilintetgjørelsen av kompromitterende dokumenter før den nye regjeringen overtar. I flere år har statsfunksjonærer ufortrødent kunnet utnytte sin stilling til å fylle egne lommer, på bekostning av fattige albanere som har måttet ty til bestikkelser for å få tilgang til selv grunnleggende tjenester. I første omgang planlegger Demokratene et hundre dagers krafttak. Blant annet vil de styrke lovverket mot hvitvasking av penger og forby parlamentsmedlemmer å drive privat forretningsvirksomhet. I tillegg vil Berisha kreve full åpenhet i regjeringsmedlemmenes privatøkonomi og oppheve deres parlamentariske immunitet. Imidlertid trengs det mer enn hundre dager på å endre holdningen til at embetsmenn skal tjene, ikke tjene på folket.Et høyt nivå av organisert kriminalitet er i seg selv en sikkerhetsrisiko, ikke minst i en så ustabil region som Balkan. Selv om det er vanskelig å vite om politikerne er såpass mafiøse som det Berisha hevder, er det hevet over tvil at Albania er et viktig transittland for våpen og narkotika. Blant annet tyder de enorme mengdene heroin som beslaglegges på grensen til Italia på at det hver måned smugles mange tonn gjennom Albania. Det er vanskelig å tenke seg at smugling i så stor skala kan foregå såpass uforstyrret uten høyere beskyttelse. Sosialistpartiet hevder gjerne at Berisha og hans menn på nittitallet profiterte stort på landets store hasjplantasjer og fortsatt beskytter den lovløse landsbyen Lazarat i Sør-Albania. Lazarat er en demokratbastion der beboerne i fjor skjøt på en narkopatrulje som fløy for nær avlingen med et italiensk politihelikopter. I stedet for å anerkjenne den diplomatiske skandalen det er å skyte på et helikopter fra et NATO- og EU-land med lovlig mandat, reagerte Demokratenes leder i stedet med motangrep på regjeringen. I andre utenrikspolitiske henseende har Berisha ført en mildere tone enn forrige gang. Ovenfor nabolandet Hellas, en viktig handelspartner som Albania teknisk sett fortsatt er i krig med, har Berisha allerede markert en langt mer greskvennlig innstilling enn han gjorde som president. Også i Kosovo-spørsmålet vil Berisha fortsette Tiranas moderate linje, hvilket vil bli internasjonalt verdsatt nå når Kosovos fremtidige status kommer opp på FNs dagsorden.

DET AMERIKANSKE PR-byrået George W. Bush benytter har hjulpet de albanske demokratene med imagen i valgkampen, og «den gale doktoren» har fremstått som mindre rabiat enn før. At Demokratene etter alt å dømme blir avhengig av støtte fra småpartier for å få flertall, vil bremse eventuelle tilbakefall av maktarroganse. Berishas forsikringer om at Albania kan være EU-medlem om fem år, gjør at man likevel må stille spørsmål ved hans vurderingsevne. Selv om Berisha selv ikke viser tegn til å ville trekke seg tilbake med det første, er det nok mange både i partiet og utenfor som håper Doktoren snart vil la seg pensjonere.Ikke engang Berishas erkefiender benekter at den nye statsministeren er en handlingens mann. Albania har hatt en særskilt tøff overgang fra et totalitært samfunn til demokrati. Landet sliter med enorme samfunnsmessige problemer som krever hardt arbeid og genuin politisk vilje for å løses. EU forventer konkrete resultater i reformprosessen dersom de vil la landet underskrive noen stabiliserings- og assosiasjonsavtale, og verdenssamfunnet vil følge Berishas gjøren og laden med falkeblikk. Europa har en egeninteresse av lov og orden i Albania, og det siste regionen trenger er en uberegnelig leder i Albania. Derfor er det viktig at Berisha mener alvor når han sier han har lært av sine feil slik at ikke «fisken råtner fra hodet», som man sier i Albania.