Ny grunnlov!

Høyesteretts kjennelse i Kjuus-saken har vist at vi ikke lenger kan leve med Grunnlovens paragraf 100, faneparagrafen om ytringsfriheten i Norge.

Kjennelsen avdekker nemlig en dyp kløft mellom våre øverste dommere, en sprik så formidabel i synet på grunnlovsvernet av politiske ytringer, at forholdet snarest må avklares, om vi skal kunne si at vi har en «ytringsfrihet» i landet.

  • Det er jo ikke snakk om at Høyesterett har delt seg i spørsmålet om rettsanvendelsen i en konkret sak: Det gjør domstolen ofte, og skal så gjøre.
  • Rettens flertall hevder at tida er løpt fra Grunnlovens bud om at politiske ytringer «er enhver tillatt». I et moderne samfunn kan vi ikke lenger tillate slike politiske ytringer som at mørkhudede innvandrere og adoptivbarn bør steriliseres, selv når de er fremsatt i en tilnærmet saklig form. Her må spesiallovgivningen, straffelovens 135 A og konvensjoner om rasisme m.m. som Norge har tiltrådt, gå foran Grunnloven. Dette fremgår av et sterkt følelsesfylt votum, som understreker at dommerflertallet ikke bare vil dømme, men fordømme, den som ytrer seg slik.
  • Rettens mindretall, derimot, anser Grunnlovens virkeområder heller utvidet enn innsnevret. Retten til fri, politisk ytring må vernes som før, og kan i alle fall ikke begrenses i den nå så sentrale innvandringsdebatten, sier mindretallet. I tilfellet Kjuus må den dessuten tolkes utvidende i den forstand at også retten til å stifte et politisk parti og oppstille et partiprogram må anses beskyttet av konstitusjonell sedvane. Å dømme Kjuus vil etter mindretallets mening støte an ikke bare mot paragraf 100, men også mot andre grunnleggende rettsregler i vårt demokrati, som må gå foran spesiallovgivningen.
  • Som alle forstår er det gode grunner til å mene det ene eller det andre om Jack Kjuus. Men kan Grunnloven være både uaktuell og aktuell, tolkes både utvidende og innskrenkende? Jeg kan ikke forstå annet enn at retten har kommet i kollisjon med seg selv, med det resultat at vi kanskje ikke har noen rettstilstand med hensyn til ytringsfrihet i Norge.
  • Dette kan ikke vare. Stortinget må snarest ta på seg å bringe samsvar mellom lov og grunnlov i landet. Sannsynligvis bør ytringsfrihetsparagrafen få en tilføyelse som eksplisitt trekker de forhold som dekkes av straffelovens paragraf 135 A, ut av ytringsfrihetens område i Norge. Det skulle ikke falle så vanskelig. Fra før av er jo ytringer av typen blasfemi, spill med rikets sikkerhet og ærekrenkelser unntatt fra Grunnlovens beskyttelse. Etter flertallets votum i Høyesterett skulle også krenkelse av noens rase, tro eller seksuelle legning greit kunne føyes til som unntak.
  • Noen ville kanskje finne det påfallende at vår stolte ytringsfrihetsparagraf ble garnert med en hel meny av unntak. Noen ville til og med mene at ytringsfriheten ble uthult. Men ville det ikke være bedre med en grunnlov som prinsipielt følges av Høyesterett, enn en som kan settes til side når det passer?

Her er det derimot tale om to helt ulike tankebaner innenfor kollegiet, som i sin kollisjon demonstrerer at ytringsfriheten for tida er gjenstand for den dypeste forvirring blant våre øverste autoriteter. Og det kan ikke vare.

Denne ulykksalige situasjon oppstår fordi det flertall som setter Grunnloven til siden, gjør det uten annen begrunnelse enn at den i dette tilfellet bør være slik. Flertallet opptar ingen prinsipiell avveiing av lov mot grunnlov, og har ingen rettslig teori å støtte seg til. Man overlater til mindretallet å ta saken opp til prinsipiell diskusjon. Det gjør mindretallet gjerne, og kommer da til det motsatte resultat. Grunnloven kan ikke settes til side. Høyesteretts kjennelse lest i sammenheng etterlater den absolutte forvirring.