«Hamsun, Hitler og Heidegger, alle tre med hver sin fabelaktige suksess, ikke minst bokhistorisk, de handlet for et regime som ville jødene til livs, koste hva det koste ville. Da det etter mange år med utsendinger, fordrivelser og deportasjoner ikke lyktes å bli kvitt dem, var det bare én løsning som gjenstod, og det var å drepe dem.»

Dette ganske ville sitatet er hentet fra det litteraturprofessor Ståle Dingstad kaller sin «Hamsun-studie».

Skillet mellom poesi og politikk er en falsk motsetning, heter det. Hamsun var ikke var poet, men «en stor bedrager og løgner». I likhet med Hitler, som her omtales som forfatter på linje med Hamsun, var sistnevnte en ond ideolog som hadde som mål fordrive jødene fra Europa. Det betyr at vi heretter skal lese Hamsun i lys av Holocaust.

Ingen norske forfattere har vært gjenstand for så inngående studier og debatter som Knut Hamsun. Naturlig nok. Han skrev Hitlers nekrolog, gav nobelprismedaljen sin til Goebbels og hadde gjennom sitt forfatterskap utallige utfall mot blant andre kvinner og svarte, samer og jøder (for ikke å snakke om narraktige professorer). Grove karakteristikker i tråd med den tids ånd, men dette mener Dingstad vi må se bort fra.