Ny humor - gamle holdninger

«Leses hele standuphistorien, er ikke poenget å drive samfunnskritikk. Målet har alltid vært å tilfredsstille et behov hos publikum.»

Det har vært skrevet veldig lite om norsk standuphumor ut over forestillingskritikken i pressen. Av det som er skrevet, kan det utledes to oppfatninger av genren fra kommentarplass i mediene. Den ene dreier seg om at denne nye genren ikke er samfunnskritisk nok. Den andre dreier seg om at humoren er ondskapsfull og sparker nedover. Kapasiteter som Sissel Benneche Osvold og Frode Grytten har kalt dagens humorister feige og usanne. Det er viktig å imøtegå påstandene fordi de uimotsagt virker selvforsterkende. Jeg mener at de ofte bommer på målskiven, eller stiller feil spørsmål til genren, som har andre intensjoner enn hva disse to oppfatningene inneholder.

For det første har kritikerne ofte sett standup kun på tv og ikke live. Av det lille kringkastede har det vært lite ren standup, for det meste har genren vært blandet med andre tv-genrer, som for eksempel «Torsdagsklubben». Er det ikke viktig at kritikeren har sett det han kritiserer og ikke bare prøver å få en ny genre til å passe inn i sitt eget verdensbilde eller menneskesyn? Skal ikke en ny genre bedømmes ut fra egne estetiske kriterier og ikke allerede etablerte moralske holdninger til hva humor er og bør være?

For det andre, til oppfatningen om at norsk standup bør være mer samfunnskritisk enn hva den er. Mange mener at assosiasjonen til en meget politisk standup i Greenwich Village i New York på 1950- og 60-tallet med representanter som legendariske Lenny Bruce, faktisk har «skylden» for at norsk standup får dette kravet på seg. Lenny Bruce ble straffet hardt av amerikanske myndigheter for sitt kritiske virke. Comedy Store-etableringene i Los Angeles i 1972 og i London i 1979/80 under et politisk turbulent Thatcher-regime, videreførte denne antiestablishmentkulturen. Men felles for vestlige arenaer i dag er en hovedsakelig mer postradikal retning på komikken. På 70-tallet i USA ble den samfunnskritiske standup politisk korrekt, «alle» videreførte arven fra Bruce. Til bruddet kom med Steve Martin og Robin Williams «nonsense-komikk» på 80-tallet. De var eksponenter for den postmoderne retningen med mer vekt på form enn innhold og hadde et publikum som krevde en mer personlig komikk. Jerry Seinfeld er den mest kjente i dag for å trekke denne retningen lenger, med sin «ingenting-komikk». Hans komikk handler om hverdagens små bestanddeler, som tilsynelatende ikke betyr noe. Komikernes formbeherskelse fikk større betydning samtidig med kunstens fokus på form og effekt på 80- og 90-tallet.

Standup-genren fikk sitt gjennombrudd i Norge først i 1993, med Herodes Falsk som den mest rendyrkede forløperen på 80-tallet. Hadde genren fått gjennomslagskraft tidligere, så hadde sikkert ikke dette kravet om å være samfunnskritisk kommet opp. Kravet kommer fra 68-ere og andre som sikkert digget det autentiske 60- og 70-tallets estetikk, og ikke har brydd seg mye om standup etter Lenny Bruce? Det er på mange måter et litt naivt krav i dagens kommersielle underholdningsindustri. Leses hele standuphistorien, er ikke poenget å drive samfunnskritikk. Målet har alltid vært å tilfredsstille et behov hos publikum.

Norsk standup henter nesten all sin påvirkning fra den angloamerikanske tradisjonen, men den norske revytradisjonen er en like viktig påvirkning, fordi minst 80 prosent av alle komikere har spilt i skolerevy og russerevy. Det kan virke som om to historiske linjer møttes da standupgenren ble innført. Den angloamerikanske standuphistorien og norsk revyhistorie. Det som skiller standup fra revy, er først og fremst at standuperen spiller seg selv på scenen, bruker originalt, spesialskrevet materiale, er mer i dialog med publikum og bruker lite ytre virkemidler. Mainstream for både standup og revy har vært å underholde, mens samfunnskritikken har kommet i politiserte tider hvor samfunnskritikken har «solgt». Standupgenren er fleksibel, men målet må alltid være latteren, selvfølgelig.

Merkelig at en underholdningsgenre får disse kravene til seg når for eksempel revyen i Oslo etter 1963 har vært høyrevridd, ifølge en revyforsker. Og når den opprørske rockemusikken, som hadde noe av den samme utviklingen som standup i USA, ikke hadde særlig fotfeste i Norge. Vi har ikke tradisjon for mye samfunnskritikk innenfor offisielle underholdningsgenrer i Norge.

Allikevel er det mye samfunnskritikk i dagens standup, den blir bare ikke alltid oppdaget fordi den bryter med 68-ernes eller den politisk korrekte måten å være samfunnskritisk på. Thomas Giertsen er det beste eksempelet i så måte. Hans forestilling fra 2001 «Thomas Giertsen slår i hjel 4627 sekunder» tar et oppgjør med kritikken genren har møtt i Norge. Han sier at ingenting av det han gjør skal ha en samfunnsnyttig funksjon, Gerhardsen-prosjektet må sies å være avsluttet når de som bygde landet nå rømmer til Spania. Hva skal mennesket med nok tid og nok penger, sitte hjemme og måle armer? Arbeiderpartiet synger kampsanger om en overmakt, mens det i realiteten er de som har styrt landet lengst etter krigen? Showet handler om hva folk egentlig bruker tiden sin på, og han gir et godt bilde av en generasjon som vender seg fra de politisk korrekte 68-er-holdningene. Jeg mener dette er et meget samfunnskritisk show, men samfunnskritisk på en annen måte. Ikke den tradisjonelle måten i standup, hvor en undertrykt minoritetsrepresentants stemme får komme frem. Men viser at også en representant fra den privilegerte delen av verden kan ha en av de mest kritiske stemmene i Scene-Norge. Samfunnskritikken bør vel provosere, ikke bekrefte det politisk korrekte? Kritikeren innser kanskje ikke at hennes verdier kan være det politisk korrekte? Samfunnet har endret seg og samfunnskritikken følgelig også.

At humoren er ondskapsfull er en feiltolkning etter mitt syn. I stedet har genren vært nyskapende i Norge. Standup skal gi inntrykk av hverdagslighet, ikke-spill, ikke-fiksjon og ikke-illusjon. Allikevel er det teater. Thomas Giertsen er igjen et godt eksempel. Han utvider spillestedet ved å iscenesette sin rolle i offentligheten. Ved å plante troverdige historier om sin rolle i mediene, trekker han virkeligheten over i fiksjonen og fiksjonen over i virkeligheten. Han setter virkeligheten i spill, det spiller ingen rolle om det er sant, bare publikum tror det er sant. Dette må være siste skudd på stammen i historiens vedvarende krav til realisme i teatret, dette autentiske og troverdige uttrykket. Spillet får oss til å oppleve virkeligheten på en ny måte. Derfor har komikerne lykkes, ved å bli tolket bokstavelig. Deres mål er å lure publikum til å tro på en illusjon uten å fortelle hvor scenen er.

Inntrykket av humoren som ondskapsfull kan heller tolkes som et bilde på et mer demokratisk samfunn. Vi bygger ned pidestaller og hierarkiske systemer. Makten er desentralisert. Det betyr at enkeltmennesket får mer makt, muligens ikke som velger, men som forbruker. Vi har ikke én stor fortelling, men mange små likestilte. Her er standupkomikken et godt bilde på det postmoderne samfunn. Her er ikke én Shakespeare, men mange små historiefortellere som vinkler sitt perspektiv subjektivt og personlig. Det er ikke ett stort verk som skal fortolkes, men et sosialt spill hvor publikum må være medskapende. Humoren sparker ikke nedover, men mot alle kanter i tråd med frigjøringen av alle tabuer. Språket i mediene er tabloid og personfokusert, hvordan tror kritikerne at de skal slippe unna det i standup som er et tidstypisk uttrykk? Det er naivt å tro at de som speiler mediene, skulle bruke et annet språk enn dem. Allikevel leker komikerne med dette språket, de innfører en distanse i intimitetstyranniet når de bruker offentlighetens språk som fiksjon. Så det er vel ikke slik at det menes for lite, men at det menes for mange meninger? Problemet er vel for de skeptiske at de ønsker seg en annen samfunnsutvikling, og skyter på pianisten ved å anklage et tidstypisk uttrykk som standupkomikken for å bære på feil verdier.