Ny i byen?

Den første gangen jeg hørte Oslo-Filharmonien i Oslo Konserthus, var sterkt minneverdig. Men dessverre, det aller mest uforglemmelige var opplevelsen før jeg gikk inn i salen etter pause. Jeg kjøpte et glass musserende vin for å forsterke den opphøyde følelsen. Det var ikke før påbegynt, før innkallingssignalet klirret over høyttalerne. Jeg var på vei inn med glasset i hånda. Dumme meg! For der ble jeg stoppet av en eldre vakt i rød uniform.

«Unge mann, hvor har du tenkt deg med det glasset der?»

Hele hans kroppsspråk var uendelig arrogant. Jeg meddelte mine planer. Hvorpå han rev av seg brillene i dyp forskrekkelse, målte meg opp og ned og utbrøt uten snev av annet enn dødelig alvor og fornærmelse:

«Ææærlig talt, hvilke fååååårestillinger er det du har om klassisk musikk?»

  • Av denne elegante herren lærte jeg to ting:

1.Det er ikke lagt opp til at man skal ta med seg vin inn i Oslo Konserthus mens man lytter til Oslo-Filharmonien.
2.Hvor nær han var ved å skremme meg, en ung og nyrekruttert publikummer, bort fra klassiske konserter.

I disse dager begynner maskineriet å gå for fullt igjen i våre symfoniorkestre og ved Den Norske Opera. Sesongstart er ikke bare til glede for abonnenter og mangeårige kjennere. Klassisk musikk har et mer sympatisk utgangspunkt enn de fleste andre musikkformer. I større eller mindre grad har alle mennesker minst ett referansepunkt i den klassiske musikklitteraturen, enten det nå gjelder et spesielt verk eller en spesiell stemme. Alle liker klassisk musikk.

  • Men så var det dette med barrierene, da. Det er jo mye styr med klassisk musikk og opera. Det finnes regler for når man skal klappe, hvordan man skal kle seg som publikummer, og hvordan var det nå med denne vinen? Underveis er det også funderinger. Hvorfor håndhilser dirigenten på konsertmesteren når de møttes ti minutter før i garderoben? Men innledende historie til tross: Det er først og fremst en myte at det skal være vanskelig på klassisk konsert. Om det nå er en myte, da. Ta nå dette med kleskodeksen. Selv om det for noen er hyggelig å kle seg i dress, er det ingen som ser ned på deg om du møter opp selv på en premiere med dongeribukse.

Og for alle konsertarrangører er du en god nyhet hver gang du klapper mellom satsene og på «feil» sted. Du er ny her. Det skal de jaggu være glade for.