INNSATT: President Emmanuel Macron, her som øverstkommanderende for Frankrikes militære styrker, på vei opp hovedgata Champs-Elysées i Paris søndag til Den Ukjente Soldatens Grav ved Triumfbuen etter å ha overtatt som statssjef. Hans neste kamp dreier seg om å vinne et flertall i Nasjonalforsamlinga. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Michel Euler
INNSATT: President Emmanuel Macron, her som øverstkommanderende for Frankrikes militære styrker, på vei opp hovedgata Champs-Elysées i Paris søndag til Den Ukjente Soldatens Grav ved Triumfbuen etter å ha overtatt som statssjef. Hans neste kamp dreier seg om å vinne et flertall i Nasjonalforsamlinga. Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Michel EulerVis mer

President-valget i Frankrike

Ny kamp for Macron

Vil de franske velgerne gi den nye presidenten fullmakt til å styre landet? Det er ganske usikkert, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

For de som elsker politisk spenning var det ingenting som manglet i president-valget i Frankrike, den ene overraskelsen fulgte den andre helt til Emmanuel Macron var valgt. Søndag ble han innsatt i Elysée-palasset som den yngste presidenten i Republikkens historie. Men nå kommer det avgjørende valget til Nasjonalforsamlinga 11. og 18 juni, som på forhånd ser ut som et stup rett ut i det ukjente.

Fra parlamentsvalget i 2002 ble lagt til like etter valget av president har velgerne hver gang gitt den nyvalgte presidenten et reint flertall i Palais Bourbon. Det er der den viktigste politiske makta ligger. Presidenten må utnevne en statsminister som har støtte fra et flertall av de folkevalgte. Tre ganger tidligere, da valget til Nasjonalforsamlinga ikke fulgte like etter valget av president, førte dette til «politisk samboerskap» mellom en president og en statsminister med ulik politisk farge.

Macrons ennå uferdige parti, nettopp omdøpt til Republikken på Marsj (LRM), hadde ingen medlemmer i det nå avgående parlamentet. Første valgomgang av president-valget viste et landskap med fire nesten like store politiske flokker av velgere. Nasjonal Front (FN) på ytre høyre, de konservative Republikanerne (LR), Macrons (LRM) med støtte av det andre mellompartiet MoDem og den splittede venstresida med Det Opprørske Frankrike og Sosialistpartiet (PS). Begge de to tidligere store partiene, LR og PS, er i krise, PS nesten på sammenbruddets rand. Kan de konservative reise seg igjen? Kan PS redde stumpene? Både FN og «venstre-opprørerne» til Jean-Luc Mélenchon har vind i seilene. Vi ser et fullstendig brudd med de politiske styrkeforholdene som har vært rådende i 40 år.

Macron trenger støtte fra minst 289 av de 577 folkevalgte for å få gjennomført den fornyelsen av fransk politikk som han har lovet. Hvis hans parti ikke klarer dette, må han få til et samarbeid med andre. Til forskjell fra i valget av president er dette i stor grad 577 lokale valg, særlig på landsbygda hvor alle velgerne kjenner «sin» representant, så å ha røtter i sin valgkrets er viktig.

Macrons parti går til valg med et stort antall nokså ukjente nybegynnere; det er en del av fornyelsen. De er plukket ut blant rundt 16 000 som har sendt inn en «søknad» til partiet på internettet. Allerede før han overtok embetet som president holdt det på å gå galt. Av de første 428 kandidatene, som ble offentliggjort torsdag, hørte 153 hjemme rundt PS, 40 i det konservative landskapet, 38 kom fra MoDem og 197 fra «det sivile samfunnet», altså uten politisk fortid. Da truet lederen i MoDem, François Bayrou, som har støttet Macron helt fra februar, med å bryte samarbeidet. «Jeg deltar ikke i å resirkulere PS!» tordnet han. Hesteoppdretteren og ordføreren i Pau, sør i landet, viste seg som en god politisk hestehandler. Like før midnatt fredag hadde Bayrou fått inn litt over hundre kandidater fra MoDem. Han mener det tilsvarer de velgerne som han bidro med til Macron.

Macron var næringsminister under statsminister Manuel Valls fra PS. Valls brøt med sitt parti og støttet Macron i første valgomgang. Han ville stille opp for Macrons parti i sin valgkrets, men ble avvist. Tegneren «Plantu» i avisa Le Monde tegnet Macron sittende bak skrivebordet med en lang kø av håpefulle foran seg, og fremst står Valls. «Etternavn, fornavn, alder», ber Macon om fra sin tidligere sjef. Til slutt lovte Macron å ikke stille noen kandidat i valgkretsen til Valls, som trues av å bli kastet ut av PS og lever i et politisk ingenmannsland.

Valgordninga bidrar sterkt til å gjøre utfallet usikkert. Hver av de 577 valgkretsene sender et medlem til Nasjonalforsamlinga, og det kan være to valgomganger. I første omgang kreves mer enn 50 prosent av de avgitte stemmene, som må utgjøre minst 25 prosent av de innskrevne velgerne, for å bli valgt. Valgdeltakelsen kan derfor være avgjørende. Hvis ingen klarer dette går de to som fikk flest stemmer videre til andre omgang, men det gjør også andre som får stemmene fra mer enn 12,5 prosent av de innskrevne velgerne. Det kan føre til «trekant-valg» og i sjeldne tilfeller til «firkant-valg». Hvis utfallet av første omgang av president-valget overføres til en valgkrets, ville det endt med «firkant» som følge av den høye valgdeltakelsen. Av og til trekker noen seg fra andre omgang for å unngå å spre stemmene og dermed hjelpe sin verste fiende. Det har skjedd for å unngå en seier for FN.

President Macron utnevner trolig i dag, mandag, sin første statsminister. I juni kan han måtte utnevne en ny. Ifølge ei meningsmåling ønsker 61 prosent av velgerne å ikke gi Macron reint flertall i Palais Bourbon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook