Ny kirkeasylbølge?

Nylig gikk en familie fra Øst-Slavonia i kirkeasyl i gamle Aker kirke. Flere østslavoner varsler at de kommer til å gå i kirkeasyl. Dermed kan vi risikere å få en ny kirkeasylbølge, selv om både den sentrale kirkeledelse og regjeringen advarer mot dette.

Erfaringer fra 1993 og frem til i dag viser at kirkeasyl gir opphold når antall kirkeasylanter øker og det blir et offentlig press på myndighetene om å vise humanitet i asylpolitikken. I 1993 satt 650 kosovoalbanere i kirkeasyl. Tilnærmet alle fikk oppholdstillatelse etter fellesuttalelsen mellom Den norske kirke og Justisdepartementet. Antall kirkeasylanter økte våren 1994. I april 1994 ga Sverige amnesti til 20 000 kosovoalbanere. De fleste kirkeasylantene i Norge var kommet via Sverige, og ble omfattet av Sveriges amnesti. Antall kirkeasylanter sank fra 200 til ca. 10 personer sommeren 1994. Våren 1996 var antall kirkeasylanter steget til 75. I desember samme år ga regjeringen løfte om fornyet behandling til alle barnefamilier i kirkeasyl. 11 av 15 barnefamilier fikk opphold.

Dagens regjering, med KrF i spissen, var tidligere i opposisjon til Ap's asyl- og flyktningepolitikk. KrF oppfattet kirkeasyl som resultat av en altfor streng praktisering av asylpolitikken og talte kirkeasylantenes sak i Stortinget. Som vi har sett den siste tiden har ikke regjeringens «liberalisering» og mer «humane» asylpolitikk hindret nye kirkeasylanter. Heller ikke en unison advarsel mot å gå i kirkeasyl fra regjering, ledelsen i Den norske kirke og flyktningorganisasjoner (NOAS) ser ut til å hjelpe. Dersom østslavonene bestemmer seg for å gå i kirkeasyl, kan vi få en ny bølge av kirkeasylanter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både regjering og kirkeledelse advarer retorisk mot kirkeasyl og ønsker ikke denne praksisen. Men de virker handlingslammet med tanke på å få slutt på kirkeasylpraksisen. Hvorfor går asylanter i kirkeasyl, og hvorfor griper ikke Kirke og/eller myndigheter inn for å få slutt på praksisen?

Hvorfor asylantene søker kirkeasyl, skal jeg ikke gå så mye inn på her. Men det er forståelig at de som virkelig vil bort fra sitt hjemland er villige til å prøve alle muligheter. Dersom de kommer i kontakt med tidligere kirkeasylanter og personer som har engasjert seg i kirkeasylarbeid, vil de høre at kirkeasyl er belastende, men at mange kirkeasylanter har blitt «lønnet» med oppholdstillatelse. For asylantene kan valg av handling være et spørsmål om det minste «onde»; søke kirkeasyl eller reise tilbake til et hjemland hvor de er usikre på fremtiden. Dersom de ikke ønsker å reise tilbake, kan kirkeasyl oppfattes som et middel til opphold som er verdt å prøve.

Kirkens dilemma har å gjøre med forståelsen av hva kirkeasyl er. Selve ordet asyl betyr fristed eller tilfluktssted. Det er et sted der en kan søke beskyttelse uten at noen kan gripe inn med makt. Historisk har slike asylsteder vært knyttet til hellige steder. Ved kirkeasyl er det det vigslede kirkebygget eller -rommet som gir beskyttelse. Dette gjør at kirkerommet i prinsippet kan gi beskyttelse til alle som kommer inn i rommet. Menigheten kan i prinsippet ikke sile ut hvem som er «verdig» beskyttelse. Den kan heller ikke sende ut en person som blir igjen etter en gudstjeneste og ikke vil gå frivillig, uten å bryte med forståelsen av kirkeasyl. Menigheten kan samtale med asylantene og søke å påvirke, og den kan velge hvor mye den skal legge til rette for at asylantene skal bo «godt» i kirken, men kirken kan ikke «bestemme» seg for at nå er det slutt på kirkeasylpraksisen.

Kirkerommet som «hellig og ukrenkelig sted» er selve forutsetningen for kirkeasyl. Et annet punkt som forsterker menighetenes prinsipielle problemer med å ta avstand til kirkeasyl er den kristne normen om nestekjærlighet og menneskeverd. Denne forplikter kirken til å være en neste for enhver som ber om hjelp.

Spørsmålet som oppstår hvis flere østslavoner oppsøker kirkerommet, er imidlertid hvordan menighetene i praksis forholder seg til nye kirkeasylanter. Undersøkelser har vist at menigheter som tidligere har hatt kirkeasyl er blitt mer skeptisk til denne praksisen. Noen har vedtatt å ikke ha kirkeasyl, selv om dette er en sak som egentlig ikke kan vedtas på forhånd. Andre ønsker ikke kirkeasyl, men synes det er vanskelig å avvise mennesker som søker tilflukt i kirken. Enkelte menigheter er helt åpne for kirkeasylanter. I Den norske kirke er det den enkelte menighets ansvar å vurdere hva de skal gjøre når situasjonen oppstår. Dette indikerer at så lenge kirkeasylpraksisen ikke kan «bestemmes bort» og det finnes menigheter som følger kirkeasyltradisjonen, så vil det alltid være en mulighet for asylsøkere å søke asyl i kirken.

Myndighetenes vanskeligheter med å avvikle kirkeasylpraksisen bunner i Kirkens oppfatning av kirkeasyl som bibelsk og som en kirkelig tradisjon som verken kirke eller myndigheter kan avvikle. Det kan imidlertid synes rart at myndighetene i det 20. århundre tillater Kirken å gjennomføre denne praksisen. Kirkeasyl hindrer effektuering av lovlig fattede vedtak og setter vårt lov- og rettssystem til side. Kirkeasyl har i perioder fra 1993 øvet press på regjeringen fordi kirkeasyl har satt fokus på regjeringens praktisering av og humanitet i flyktningpolitikken.

Det har imidlertid vist seg at myndighetene har problemer med å stoppe Kirkens praksis med kirkeasyl, selv om de ønsker det. Ser vi på myndighetenes håndtering av kirkeasyl fra 1993 og frem til i dag, finner vi en divergens mellom uttalelser og faktisk handling. Arbeiderpartiregjeringen hadde som utgangspunkt at de ikke skulle gripe inn i kirken med makt. Flere ganger truet de med å gripe inn i kirken med makt og hente asylanter ut, men det er ikke påvist at de lot politiet gjøre det. Selv om Ap-regjeringen avviste opphold til kirkeasylanter, skjedde det to ganger at tilnærmet alle kirkeasylanter fikk opphold. KrF-regjeringen har aldri truet med inngrep, men har latt politiet gripe inn i to tilfeller.

Inngrep i kirken med makt kan virke preventivt i forhold til asylantene, men trenger ikke nødvendigvis lede til færre kirkeasyl. Erfaringer fra andre land viser at inngrep i kirken med makt i enkelte tilfeller har ført til sterke reaksjoner mot myndighetenes brudd på «kirkefreden», større støtte til kirkeasyl og flere kirkeasylanter. Hittil har norske myndigheter oppfattet den politiske belastningen med å gripe inn i kirkerommet som større enn å ikke gjøre det.

Strategien myndighetene stort sett har valgt, er passivitet i handlinger og argumentasjon mot kirkeasylpraksisen. Passivitet har ført til at asylanter har sittet i årevis i kirken, og enkelte asylanter har forlatt kirken som følge av «uthalingstaktikken». Denne passiviteten har imidlertid ført til kritikk av myndighetene for inhuman behandling og er blitt politisk belastende. I 1996 ble presset fra media og store deler av opinionen så stort at 13 av 16 fylkesledere i Ap mente at partiet var i ferd med å miste sin legitimitet i flyktningepolitikken og at Ap's humane tradisjoner ble truet. I desember fikk alle barnefamilier i kirkeasyl midlertidig opphold og fornyet behandling.

Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden. Vi kan i teorien få en ny kirkeasylbølge dersom østslavonene oppsøker kirkerommet. Etter seks år med kirkeasyl vet Kirke og myndigheter mer om hvor vanskelig det er å avvikle kirkeasylpraksisen. De har også gjort seg erfaringer om hvor belastende kirkeasyl kan være både for asylantene selv, for menighetene som huser dem og for myndighetene. De involverte partene ser også tydeligere de juridiske og politiske implikasjonene ved kirkeasyl. Kirke og myndigheter advarer mot kirkeasyl for å unngå en ny kirkeasylbølge. Men de vet fortsatt ikke hva de skal gjøre dersom kirker igjen fylles opp av kirkeasylanter.