Ny krig på Afrikas Horn

Igjen er Afrikas Horn i medienes søkelys. Eritrea og Etiopia har på nytt blitt dratt inn i en militær konflikt som vil påvirke den skjøre stabiliteten i regionen.

Internasjonale medier presenterer i stor grad konflikten som en uenighet over eierskapet til et lite grenseområde, noe som er en grov forenkling av det komplekse politiske bildet på Afrikas Horn. Det er korrekt at det er et begrenset grenseområde partene strides militært om. Men grensekonflikten bør ses som et uttrykk for en bredere konfliktårsak, hvor man må søke et dypere og mer sammensatt perspektiv for å forstå utbruddet og opptrappingen av konflikten.

Sammenfatningsvis kan vi trekke inn tre hovedfaktorer som påvirker relasjonen mellom regjeringene Eritrea og Etiopia - eller rettere sagt de to gamle motstandsbevegelsene den eritreiske frigjøringsfronten (EPLF) og den tigreanske frigjøringsfronten (TPLF) - og som nå gir seg uttrykk i form av væpnet konflikt: 1) det økonomiske samarbeid; 2) historisk/politiske faktorer og 3) indre anliggende i de respektive land.

Etter militær-regimets fall i Etiopia i 1991, og med det Eritreas løsrivelse og selvstendighet i 1993, har de to landenes statssjefer samarbeidet nært når det gjelder utformingen av den økonomiske politikken. Eritreas selvstendighet innebar at Etiopia mistet kontroll over havnebyene Assab og Massawa, og var dermed avhengig av eritreisk aksept for bruk av disse. Samtidig er Eritrea svært avhengig av import av matvarer (korn) fra Etiopia, samt eksport av egenproduksjon for økonomisk inntjening. Eritrea beholdt den etiopiske valutaen (birr) som sin egen frem til november i fjor, da de introduserte nakfaen som sin nye penge-enhet. Eritrea ønsket å likestille sin nakfa med den etiopiske birr og at all handel mellom de to landene skulle foregå i lokal valuta. I praksis ville dette favorisere Eritreas begrensede og skjøre økonomi, og dette ble oppfattet av politiske krefter i Etiopia som en subsidiering av Eritreas økonomiske utvikling. Derfor besluttet Etiopia at all handel mellom de to land skulle gjennomføres i internasjonal valuta (dvs. amerikanske dollar), på lik linje med andre afrikanske land. I praksis medførte dette et radikalt kutt i handelen mellom de to landene og eritreiske myndigheter oppfattet dette som en aggressiv handling fra Etiopias side. De oppfordret dermed sine handelsmenn til å bryte Etiopias nye handelsrestriksjoner gjennom grensesmugling, for å markere sin motstand til den etiopiske beslutningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De historisk-politiske relasjoner mellom de to regjeringer/motstandsbevegelser (EPLF/TPLF) er på langt nær så enkle og vennlige som vestlige medier og diplomati har yndet å fremstille det de senere år. Den eritreiske frigjøringsfronten har, av flere årsaker, blitt fremstilt som en storebror og læremester overfor den tigreanske fronten. I særdeleshet har forholdet mellom president Issayas Afwerki i Eritrea og statsminister Meles Zenawi i Etiopia blitt betegnet som et brødreforhold. Dette spiller både på betydningen av en politisk allianse mellom de to lederne, men også på forståelsen av afrikansk slektskap generelt. Moren til Issayas Afwerki kommer fra Meles Zenawis hjemdistrikt, samtidig som Meles Zenawis mor er eritreer, noe som binder disse to statslederne sammen i en utvidet slektskapsrelasjon. Men selv om de to topplederne har hatt et fortrolig forhold, så skal man være varsom med å generalisere at forholdet mellom de to frigjøringsbevegelsene, eller de to landene, er likeså. Flere ganger under deres felles kamp mot det marxistisk-leninistiske militærstyret i Etiopia (Dergen), var det også stridigheter og åpen krig mellom de to frontene. Dette tilspisset seg under den store hungersnødkatastrofen i 1984/85, hvor EPLF nektet internasjonale hjelpeorganisasjoner (deriblant Kirkens Nødhjelp) og transportere matvarehjelp gjennom deres kontrollerte område i Eritrea og inn til Tigray. Denne beslutningen medførte at flere tusener tigreanere gikk sultdøden i møte, før TPLF greide å etablere en direkte forsyningslinje inn til Tigray fra Sudan. Denne hendelsen huskes ennå med bitterhet i Tigray, og blir nå retorisk trukket inn i dagens konflikt for å forsterke fiendebildet av EPLF, og at de egentlig aldri har vært vennskapelig overfor tigreanerne.

Like gammel som statens opprinnelse er logikken om at en ytre fiende skaper indre samhold. Eritreas og Etiopias indre politiske forhold er derfor faktorer som må vurderes for å forstå konfliktens dynamikk og eskalering. Som en konsekvens av den nye valuta og finanspolitikken til Eritrea, rapporteres det om økonomiske vanskeligheter i landet. Samtidig er kornimporten fra Etiopia så godt som stoppet opp, noe som har forsterket en allerede marginalisert mattilgang i landet. Visse observatører uttrykker at en grensekonflikt/småskala krig med Etiopia kan brukes av de eritreiske lederne som en forklaring ovenfor sitt eget folk for den dårlige økonomiske situasjonen i landet, istedenfor å innrømme at deres egen økonomiske politikk ikke har båret frukter.

Sett fra Etiopias side, så kan det være vel så opportunt for statsminister Meles Zenawi å ha en grensekonflikt gående. Det er tegn som tyder på at hans posisjon innad i partiet (TPLF) er utfordret og under press. En motfraksjon innen TPLF er av den oppfatning at Meles Zenawi har vært altfor unnfallen overfor Eritrea og deres politikk, i særlig grad innen den økonomiske sektor, og de krever en hardere linje overfor regjeringen i Asmara. Eritreerne har selv valgt sin selvstendighet, og da må de også bære konsekvensene av at det er utsagn som høres. For å trygge en videre maktposisjon i partiet og regjeringen, må derfor Meles Zenawi vise styrke overfor eritreiske krav, for med det å unngå videre beskyldninger om at han er mer eritreer enn etiopier. I denne sammenheng vurderes også det faktum at Meles Zenawi aldri har vært noen militær kommandant i felt, men bare ideologisk leder, i motsetning til Issayas Afwerki som både har en militær og ideologisk lederposisjon i Eritrea. Nå er det tegn som tyder på at Meles Zenawis posisjon innad i partiet allerede er blitt svekket som en følge av konflikten.

Så langt har konflikten imidlertid blitt oppfattet som en uenighet mellom TPLF og EPLF, det vil si at den i hovedsak er lokalisert til delstaten Tigray i Nord-Etiopia. Andre etiopiske folkegrupper er uforstående til konflikten og mer passive tilskuere. Opposisjonsgrupperinger til Etiopias regjering har også uttalt at dette er en konflikt mellom de to tidligere motstandsbevegelsene, og advarer mot at konflikten skal bli brukt av den etiopiske regjering for å mobilisere til indre samhold og dermed en pasifisering av den etiopiske opposisjonen. Det vil derfor være meget viktig å følge hvordan konflikten påvirker den indre politiske dynamikk i Etiopia, for med det om mulig forutsi hvordan utløpet av konflikten vil forandre landets politiske landskap.

Det er nødvendig at de internasjonale forsøk på å forhandle frem fred inntar et bredere perspektiv enn bare å se dette som en grensetvist. Forhandlingsutspillet til USA og Rwanda ble akseptert av Etiopia, men Eritrea nølte med å gi det en formell støtte siden utspillet tildels reflekterte Etiopias premisser. Situasjonen virker på det nåværende tidspunkt fastlåst, og begge land forbereder seg på storkonflikt. Siden begge sider har gått sterkt ut og beskyldt motparten for militær aggressivitet og ingen vil vike på sine standpunkter om at grensetvistområdet tilhører dem, ser det ut som om at statslederne er fastlåst i sine posisjoner. Den som viker og innrømmer usikkerhet om det omstridte området, vil miste ansikt utad, og kan få sin posisjon truet innad i sine respektive partier. Dermed blir interne politiske forhold i de to land motiverende faktorer for en videreføring og eskalering av krigen.

På mange måter er konflikten mellom Eritrea og Etiopia et tragisk eksempel på krigens logikk: Når første voldelige handlinger er blitt utført, gjengjeldes de med større tyngde av motparten og en militær eskalering av konflikten er uunngåelig. Å bryte en slik spiral krever politisk mot og diplomatisk dyktighet. I så måte er det trolig ikke en fordel med at så godt som alle topplederne i de to land har sin politiske og diplomatiske opplæring og erfaring fra slagmarken i krigen mot Derg-regimet. President Issayas Afwerki tok opp våpen da han var tyve år gammel for å slåss mot Etiopias undertrykkelse av Eritrea. I 25 år, fra ungdom til middelaldrende mann, er hans eneste erfaringsramme krig, hvor hovedprinsippet for all tenkning og strategi er å eliminere motstanderen for egen overlevelse. Likeså har lederne i Etiopia 15- 20 års sosialisering i krig. Den militære erfaringshorisonten til topplederne i de to land kan derfor være medvirkende til vanskelighetene med å oppnå en diplomatisk løsning på konflikten.