Ny kunnskapspolitikk

Det skjer en kunnskapsrevolusjon i Norge. Midt foran øynene på oss. Vi har problemer med å ta den inn over oss. Nær sagt all ungdom tar i dag videregående skole. Halvparten tar høyere utdanning.

Det gir seg selv at vi blir stadig mer avhengig av kunnskap for å mestre en stadig mer kompleks verden:

  • Den teknologiske utvikling går uhyre raskt. Den krever kontinuerlig oppdatering av kunnskap. Dette gjelder alle samfunnsområder, ikke bare arbeids- og næringsliv.
  • Økende internasjonalisering av handel (globalisering) gir nye utfordringer og muligheter til verdiskaping. Dette må møtes med et høyt kompetansenivå.
  • Det blir mer påtrengende behov for kunnskap om og innsikt i mellommenneskelige forhold. Kunnskapen om andre kulturer kan dels læres, dels må den erfares.
    Vi har en unik mulighet til selv å bestemme hvordan vi møter disse utfordringene. Kunnskaps- og utdanningspolitikken vil også i fremtiden være et av de få områder hvor vi kan ha en betydelig nasjonal råderett. Det betyr ikke at vi kan bygge vårt system uavhengig av resten av verden, men at vi kan - hvis vi vil - satse på å bygge verdens fremste kompetansesystem. Et slikt system vil være en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle et velferdssamfunn. På tross av dette har vi fremdeles ikke tatt denne utfordringen tilstrekkelig inn over oss.
    Vi har i stor grad hatt fokus på det formelle offentlige utdanningssystemet. Vi kan være fornøyd med at så mange tar høyere utdanning. Men det er bare en side av helheten. For i arbeidslivet skjer det en kanskje enda sterkere vekst i kunnskapsutviklingen. Bare den organiserte kursvirksomhet som pågår i arbeidslivets regi er nå på samme kostnadsnivå som all offentlig høyere utdanning. Til sammen brukes det grovt regnet 15 milliarder kroner til dette. I tillegg kommer den kontinuerlige læringen i arbeidslivet. Den fremkommer ikke i regnskaper eller kursbevis. Men den er formidabel.
    Landets samlede IT-kompetanse kan tas som eksempel. Den regnes av mange som nøkkelen til utviklingen av samfunnet. Det er liten tvil om at det alt vesentlige av denne kompetansen er utviklet i arbeidslivet. Den skjer i stor grad gjennom læring i arbeid. I aldersgruppen over 45 år er så godt som all kompetanseoppbygging på dette feltet skjedd i arbeidslivet.
    Et annet eksempel er forsknings- og utviklingsarbeid. Det frembringer nye produkter, nye prosesser, ny organisering og ny kompetanse. På dette området er utviklingsarbeidet i næringslivet av samme volum som tilsvarende ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter til sammen.
    Vi har altså to systemer for utvikling av kunnskap og kompetanse her i landet. Det ene er det offentlige systemet med grunnskole, videregående skole, universiteter og høyskoler. Det andre er arbeidslivet.
    Problemet er at disse to systemene lever hver sine liv, side ved side, men med liten kontakt eller felles organisering. Hver av dem er i størrelsesorden 50 milliarder kroner. Med andre ord bruker vi til sammen 100 milliarder kroner på å bedre vår samlede kompetanse hvert år. Det er like mye som oljeinntektene.
    Skal vi ta tak i fremtiden kan vi ikke være fornøyd med dette dobbeltlivet, hvor samfunnets læring er delt i to. Skal vi bygge opp en rasjonell kompetansepolitikk må vi finne måter og metoder for å få de to læringssystemene til å spille sammen, og til å virke i samme retning. Det er i stor grad en politisk utfordring.
    NHOs forslag om Åpent Universitet er et forsøk på å bringe disse to systemene sammen. Åpent Universitet skal:
  • Tilby utdanning til alle, uavhengig av formelle kvalifikasjoner.
  • Være fleksibelt i tid og sted, man kan studere hvor som helst og når som helst.
  • Utvikle og tilby utdanning i nært samarbeid med og for arbeids- og næringsliv.
  • Anerkjenne den kompetanse som utvikles gjennom arbeid.
    Dette er en modell for høyere utdanning som bryter fundamentalt med våre tilvendte forestillinger. Studier er noe vi vanligvis forbinder med store auditorier, lesesaler og institusjoner med titusenvis av studenter. Denne modellen står for fall.
    Ny teknologi skaper ikke bare behov for kontinuerlig omstilling og kompetanseutvikling i arbeidslivet, den forsyner oss også med et verktøy som gir oss muligheter til å formidle kunnskaper på en helt ny måte. Dette utfordrer hele den høyere utdanning direkte:
    Forelesningen og læreboken, de to grunnelementene i den klassiske læresituasjonen, er i ferd med å veves sammen til et multimedieprodukt. Der er film (video), lyd, grafikk og tekst tilgjengelig samtidig. Der har studenten muligheter til å «klikke opp» nøkkelord og referanser etter behov. I et slikt system er det også muligheter for testing av egne kunnskaper.
    Internett gir umiddelbar tilgang til en enorm kunnskapsmengde, og muligheter for kommunikasjon studenter imellom, og mellom studenter og lærer.
    Hvordan vil fremtidens system for kunnskapsspredning se ut når rammebetingelsene endres så kraftig som det vi nå erfarer? Vil de store lærestedene bestå? Eller vil de erstattes av en mengde spisskompetansemiljøer, i og utenfor næringslivet, der kunnskap fordeles og spres til «studenter» enten de er det på full tid eller har arbeid som sin primære beskjeftigelse? Vil den gamle studiesirkelen, på arbeidsplass eller knyttet til en undervisningsinstitusjon, bli kjernen i den nye organiseringen av kunnskapsformidlingen?
    Konseptet om Åpent Universitet, slik det er foreslått av NHO, er ikke svaret på alle disse spørsmålene. Men det kan gi en pekepinn om i hvilken retning vi må bevege utdanningsorganiseringen for å møte fremtidens krav. Sentralt i denne utviklingen må være at de sterke skillene som er bygget opp mellom utdanningssystem og arbeidsliv gjennom flere hundre års fremvekst av institusjonslæringen, nå står for fall.
    Måten dette skjer på, og med hvilken kraft det skjer, vil sannsynligvis få helt avgjørende virkninger på arbeidslivets og velferdsstatens fremtid. Dette er en prosess NHO mener er for viktig til å overlates til utdanningsinstitusjonene alene. Dette angår hele samfunnet. Derfor bør også diskusjonen ut som en del av den allmenne samfunnsdebatten.