Ny kurs med nye prioriteringer

Statsminister Jens Stoltenbergs første oppgave etter ferien var å tilbakevise at regjeringen ikke leverer i henhold til forventningene. Gudmund Hernes, en av mange tidligere Arbeiderparti-statsråder som sikkert mener at alt var bedre før, kunne melde at «det ulmet» i det norske folk, angivelig fordi regjeringen, i likhet med Hernes selv, brukte tiden på ubetydelige spørsmål, som navnevalg i StatoilHydro.

Stoltenbergs svar på kritikken er at regjeringen skal måles på Soria Moria-erklæringen, og ramser opp den sedvanlige leksen over saksområder som har fått mer penger og flere hender. Statsministeren gjør etter min mening to feil: For det første er det ingen som måler regjeringer på det som er gjort alene. Det viktigste er det som skal gjøres og det som er ugjort. Og hvis det er slik at vi skal måle regjeringen på det som er gjort, så husker velgerne raskt alle løftebruddene som har preget denne regjeringen og alle de områdene der regjeringen har tatt samfunnet i helt feil retning.

For det andre er det ikke nok med mer penger. Stoltenberg sier uavlatelig at denne regjeringen har brukt mer penger på ditt eller datt enn den forrige regjering. Men man trenger ikke doktorgrad i sosialøkonomi for å forstå at handlingsrommet i kroner og ører er mye større nå, enn det var i 2005. Slik vil det være så lenge det er vekst i økonomien. Bare skatteinntektene har økt med 160 milliarder kroner. I tillegg kommer økte inntekter fra olje- og gass. Men det hjelper lite å bruke mer penger, hvis man samtidig får mindre ut av dem. Helsevesenet har blitt tilført 25 milliarder kroner mer siden 2005. Likevel er effektiviteten svekket og køene økt til 230 000 mennesker. Det samme problemet kjenner vi fra skolen: Vi er i verdenstoppen i ressursbruk, men har middelmådige resultater. Det eneste området norske skoleelever er i OECD-toppen, er i troen på egne ferdigheter. Det er altså typisk norsk å være selvgod, noe regjeringen til stadighet bekrefter.

Ingen er mer opptatt av penger enn de rødgrønne partiene. Penger er alt de har. Likevel løser ikke penger alle problemer. Hadde penger vært løsningen, hadde Norge hatt et av verdens beste helsevesen og den norske skolen hadde tronet seiersrikt på toppen av alle OECD-tabeller. Kanskje kan vi endelig bevege oss bort fra venstresidens pengemas, og begynne å stille noen spørsmål ved hvordan vi bruker pengene, hvem vi bruker dem på og hva vi får ut av dem.

Norsk oljeproduksjon er på hell, en utvikling som vil tilta i styrke i årene fremover. Hva skal Norge leve av etter oljen? I Norge er vi uendelig flinke til å messe om fordeling, men retter liten oppmerksomhet mot hvordan vi skaper verdiene. Regjeringens siste budsjettlekkasje, om høyere arveavgift for små- og mellomstore bedrifter, ryggraden i norsk verdiskapning, er den siste av mange kniver som regjeringen har stukket i gründere og selvstendig næringsdrivende i Norge. I sine desperate forsøk på å «flå de rike», rammes vanlige mennesker med vanlige inntekter som med risiko forsøker å skape sin egen fremtid og bidra til andres.

I iveren etter å fordele stadig mer til stadig flere, er vi havnet i en situasjon der det knapt finnes mennesker som ikke kan plasseres i en svak gruppe. Alle fortjener mer. Paradoksalt nok er det gjerne de som klarer seg rimelig godt fra før som får mest; de som roper høyest får mest. Dette fenomenet skaper flere utfordringer. Velferdsstaten er tuftet på ideen om at alle betaler, og dermed har alle en egeninteresse i å støtte opp om og utvide modellen. Derfor frykter regjeringen private supplementer og alternativer. Problemet er at de som virkelig trenger vår felles hjelp, faller igjennom. Fattigdommen, som skulle avskaffes med et pennestrøk av Kristin Halvorsen i 2005, har økt med 10 000 mennesker siden regjeringen tiltrådte. Antall rusmisbrukere som venter på behandling er steget til 4000. Det er en skammens kø. Regjeringen svikter de fattige, og bestemmer seg derfor for å flå de rike, som om det hjelper de fattige at de rike blir flådd.

Velferdsstaten utvides hele tiden med nye ordninger for mennesker som i utgangspunktet klarer seg fint selv. Ressurssterke 62-åringer skal sluses ut av et arbeidsmarked som skriker etter deres kompetanse. Samtidig som vi er friskere enn noen gang og lever stadig lengre, skal vi altså jobbe stadig mindre. En annen viktig prioritering er å sette ned prisen på barnehager for familier med to inntekter, samtidig som enkelte røde politikere klager over den økte kjøpekraften i familiene, som snarest burde inndras gjennom høyere skatteregning. Forstå det den som kan.

Høyres svar er simpelthen: Staten verken kan eller bør være alt for alle, men må være mer for dem som trenger det mest. Samfunnet greier ikke å hjelpe dem som virkelig trenger vår felles hjelp. Staten har sviktet rusmisbrukere og de fattigste. Høyre vil gi folk en ny sjanse gjennom å stille krav, få et bedre behandlingsapparat og senke terskelen for å gå fra trygd til arbeid. Det skal alltid lønne seg å jobbe.

På 1980-tallet gjennomførte Willoch-regjeringene en revolusjon i samfunnet. Frihet i eteren, liberalisering av boligmarkedet og mulighet til å handle melk og brød etter kl 1700, for å nevne noe. Det Høyre gjorde i «privat» sektor på 1980-tallet, må Høyre nå gjøre i offentlig sektor. Den nye frihetsrevolusjonen er i offentlig sektor. Tiden er inne for å gi mennesker valgfrihet, medbestemmelse og kvalitet i velferdstjenestene. Samfunnet har beveget seg inn i det 21. århundret, mens offentlige tjenester henger igjen i det 20. århundret. Hvis vi skal lage velferdstjenester som imøtekommer tidens krav, må vi slippe til alle gode krefter (også private og frivillige), gjøre valgfrihet innenfor helse, eldreomsorg, hjemmetjenester og skoler uavhengig av størrelsen på lommeboken og la mennesker beholde mer av lønnen sin slik at de får frihet til å ta de avgjørelsene de mener er best for seg og sin familie.

Kritikken mot regjeringen kan etter mitt skjønn oppsummeres som følger: En regjering som prioriterer alt, prioriterer egentlig ingenting. Men som borgere forventer vi at skattepengene anvendes fornuftig. Vi vil ha en regjering som prioriterer det viktigste først: At vi får god behandling når vi er syke, at barna våre lærer noe på skolen og at norske landeveier kan tilbakelegges uten dødsangst og panikkpuls.