Kommentar: Venstres KrF-problem

Ny ledelse kan føre Venstre mot Arbeiderpartiet

Fortsetter velgerne å vektlegge verdispørsmål framfor den økonomiske politikken, kan Venstre tvinges til å åpne for samarbeid til venstre.

TROLIG PÅ VEI UT: Venstre-leder Trine Skei Grande. Det kan få betydning for Venstres framtidige veivalg. Foto: Nina Hansen
TROLIG PÅ VEI UT: Venstre-leder Trine Skei Grande. Det kan få betydning for Venstres framtidige veivalg. Foto: Nina HansenVis mer
Kommentar

I kveld åpner Venstre høstens valgkamp. Den kan ligge an til å bli Trine Skei Grandes siste som leder av partiet. I partiets valgkomité har de visst allerede begynt å krysse fingrene for at hun takker for seg på valgnatta.

Ved et lederskifte åpnes dørene for nytenkning, både strategisk og politisk. Ikke minst vil det kunne ha stor betydning for hvem partiet ønsker å samarbeide med.

Mens Skei Grande har vært en slags garantist mot regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, gjelder ikke det de mest sannsynlige arvtakerne. Abid Raja, Sveinung Rotevatn og Guri Melby har alle vist åpenhet for et mulig sideskifte.

Og etter halvannet år i regjering sammen med Fremskrittspartiet, er det mer og mer som gjør nytenking rundt partiets retningsvalg aktuelt. Uten at det først og fremst handler om Frp.

For ett år siden var det nemlig lite som tydet på at bråk rundt alt fra bryllupshendelsen i Trøndelag til Sylvi Listhaug skulle være døden for Venstre. I juni 2018 klokket Venstre inn til en månedssnitt på 4,1, ikke langt unna 2017-resultatet og ikke minst – over sperregrensa.

Men det var også foreløpig siste gang Venstre lå over den magiske grensa i løpet av en vanlig måned. I august falt snittet til 3,8 prosent, og derfra har det bare gått nedover.

Hva skjedde? For å gjøre en grov forenkling, er det mye som tyder på at det var KrF som skjedde. Det var først da Knut Arild Hareide fikk den politiske høsten til å handle om KrF og deres retningsvalg, at proppen gikk ut av Venstres oppslutning.

Én ting var at Venstre helt forsvant fra den politiske debatten, men hele det borgerlige prosjektet skiftet også karakter. KrF skulle velge høyresida fordi Erna Solberg kunne by på seire som var grunnleggende i strid med Venstres verdier.

Det hele understrekes av at det foreløpige bunnpunktet ble nådd i februar i år. Da var det bare 2,2 prosent som ville stemme på partiet som nettopp hadde gått med på å stramme inn abortloven. Det som ble Erna Solbergs store triumf, en firepartiregjering, ble et dødskyss for Venstre.

For å forstå hvordan det kunne bli slik, må vi gjøre en ny grov forenkling, og skille mellom den økonomiske politikken på den ene siden, og verdier, verdispørsmål og tilhørende saker på den andre side. Den økonomiske politikken berører det som man tradisjonelt kaller høyre-venstre-aksen, sakene som skiller Høyre og Arbeiderpartiet, mens verdier ikke kan måles i kroner og øre.

I forholdet mellom disse har mye skjedd siden sentrumsregjeringen satte ned Verdikommisjonen på 90-tallet. Vi har blitt rikere, og den økonomiske politikken har blitt mer konsensuspreget. Da kan det virke som det heller ikke er like presserende for folk hvilken økonomisk politikk som føres, vi har det bra uansett. Det har gjort de andre sakene viktigere, og det er de som skaper høyest temperatur.

Blant disse finner vi også klimaspørsmålet, som bare blir viktigere og viktigere for velgerne. Og det årets valgkamp til nå har handlet om: Bompenger, finansiering av kollektivtransport og bilens rolle i framtidas byer.

Det er en vanskelig situasjon for Venstre. Partiet sitter nå i en koalisjon som mange forbinder med verdier som står i sterk kontrast med de verdiene Venstre kjemper for, enten det gjelder abort eller innvandring. Den økonomiske politikken og plasseringen på høyre-venstre-aksen, som er blitt mindre viktig for folk, er det som rettferdiggjør samarbeidet.

Samtidig styres partiets hjertesak og kjerneområde, klimasaken, minst like mye av en samferdselsminister og en finansminister fra Frp enn av partiets egen klimaminister.

Det virker å være en cocktail det er tungt for velgerne å svelge. Der verdispørsmålene både er blitt viktigere og mer polarisert, har det blitt enklere å leve med kompromisser i den økonomiske politikken. Venstre gjør det motsatte; inngår kompromisser i verdispørsmål, for å gjennomføre økonomisk politikk.

Å skifte side er ikke nødvendigvis noen quick fix, og partiet har et kostbart retningsvalg friskt i minne. Hvor velkommen partiet er på venstresiden er også et spørsmål. Men utviklingen på målingene det siste året kan presse Venstre til igjen å tenke høyt om samarbeidsstrategi.

Søsterpartiene i Sverige og Danmark kan tjene som eksempler. I begge land har partiene latt verdiene være førende for hvilken statsminister de har stilt seg bak, mens man har vært knallharde i forhandlingene om den økonomiske politikken. Som borgerlige utskudd på venstre fløy ivaretas verdigrunnlaget, samtidig som de trekker den økonomiske politikken i sin retning.

I Norge har Venstres foretrukne statsminister på sin side kunngjort høyt og tydelig at hun står i sterk motsats til partiet i grunnleggende verdispørsmål. Det kan tvinge partiet til nytenkning den dagen partiet ledes av en annen enn Trine Skei Grande.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.