Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ny miljøpolitikk?

Norge har hele tida vært en pådriver i det internasjonale miljøarbeidet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den seinere tida har det foregått en debatt om miljøpolitikken før og nå - både i fjernsynet radioen og i avisene. Det er positivt fordi den brede miljødebatten slik vi hadde den i slutten av 80- og begynnelsen av 90-åra gradvis har avtatt. Den nye miljøvernministeren har med en del friske verbale utspilt bidratt til å bringe disse viktige spørsmålene opp på dagsorden igjen, og det skal han ha all ære av - fordi dette er en del av miljøstatsrådens oppgaver.

Når jeg også vil komme med noen synsmåter, er det ikke minst fordi enkelte som har skrevet og sagt noe om spørsmålene har kommet med en del helt urimelige utfall mot Atbeiderpartiets miljøpolitikk. Flere av de utsagnene som har blitt framført selv fra erfarne journalister og andre som har vært aktive i miljøbevegelsen i mange år, er preget av en forbausende historieløshet eller hukommelsessvikt.

Et eksempel på dette er et utsagn fra Dagbladets lederartikkel fra 9 nov. der miljøvernministerens engasjement omkring atomanlegget i Sellafield blir kommentert slik: «Der Ap regjeringen motvillig sendte høflige protester til britiske myndigheter, bygger Brende allianser med Irland og de andre nordiske land mot Storbritanias miljøforbrytelse.»

Dette er ikke bare misvisende informasjon, den er helt feilaktig. De allianser som det vises til ble etablert for snart 10 år siden. Da jeg holdt den årlige miljøpolitiske redegjørelse i Stortinget i april 1994, het det i det omfattende dokument som var en del av redegjørelsen bl.a. om dette spørsmålet:

«Selv om utslippene av radioaktivitet fra anleggeter redusert betraktelig de siste 10 årene, er vi bekymret for britenes åpning av det nye store reprosesseringsanlegget Thorpe ved Sellafeild. De nordiske lands regjeringer har samlet protestert overfor den britiske regjeringen mot åpning av anlegget."

Det ble gjort flere slike henvendelser, ikke minst fra Islands side på vegne av de andre nordiske land, fordi Island vel var det første land som aktivt engasjerte seg ovenfor de britiske myndigheter i dette spørsmålet.

Når det gjelder å sende «høflige» henvendelser til de britiske myndigheter om miljøspørsmål, så har Brende et godt stykke igjen for å nå opp på mitt «nivå» når det gjelder det motsatte - dersom det skulle være viktig.

Miljøvernministeren hadde selv en artikkel i Dagbladet som vel var ment som en slags porogramerklæring, der han skrev at Norge til nå hadde ført en miljøvernpolitikk som plasserer oss klart blant verdens fremste miljønasjoner. Det har han helt rett i. Miljøvernministeren skriver videre at han vil bygge sin poliitkkk på prinsippene om naturens tålegrenser, føre-var-prinsippet og at forurenseren skal betale. Dette blir spesielt understreket i den lederartikkelen som jeg har referert til og som tydeligvis skal oppfattes som noe helt nytt. Disse grunnprinsippene for miljøvernpolitikken har vært fastlagt for flere år siden og har gjentatte ganger fått tilslutning i Stortinget. Bl.a. har prinsippet om at forurenseren skal betale vært en sentral bestemmelse i forurensingsloven fra den ble vedtatt i 1981. Litt «ordning ock reda» på historieframstillingen må det tross alt være selv i den daglige poolitiske retorikken.

For noen dager siden kom det en OECD rapport som kritiserte visse siden av den miljøpolitikken som var ført i mesteparten av 1990 åra selv om den også inneholder anerkjennelser. Det siste er for øvrig forbigått i all stillhet i den pågående debatten.

Flere av de kritiske merknader er det grunn til å ta med en viss ro fordi de ikke helt holder mål. Bl.a. antydes det at Norge har stilt seg «lunkent» til det internasjonale miljøarbeidet. Dette er et utsagn som er i strid med de faktiske forhold, her har Norge hele tiden vært en pådriver. Ikke minst gjelder dette støtte til UNEP (FNs miljøprogram) der Norge i alle år har vært en av de økonomiske hovedbidragsytere til denne organisasjon som ikke er en FN organisasjon i vanlig forstand, men et program med sin hovedfinansiering fra en gruppe land som har påtatt seg dette ansvaret - blant dem Norge.

Den siste som har komet på banen med en meget sterk kritikk av Arbeiderpartiets miljøpolitikk er Steinar Lem fra Framtida i våre hender. Han har et stygt utfall i Dagbladet 1. des. mot Sylvia Brustad som nå er AP's leder i Energi- og miljøvernkomiteen på Stortinget. Han skriver: Hør Sylvia, fakta kommer: Klima: Bare USA og Canada har et klart høyere energiforbruk pr. capita enn Norge. En dobling de siste 30 år skyldes ikke mer kulde men (mest AP's) vekstpolitikk.

To spørsmål til Steinar : Hvorfor nevner du ikke at de andre nordiske land har omtrent det samme energiforbruket som Norge? Vi bruker mest elektrisitet - men vi bruker verken kjernekraft eller kullkraft. Slike faktorer må du ta med dersom du ønsker en saklig framstilling.

Hvilke partier på Stortinget er det som har hatt et opplegg for den økonomiske politikken som ville ført til lavere økonomisk vekst - og tror du den nåværende regjering vil legge opp til en markant reduksjon i den økonomiske veksten? «Den forrige AP-regjering satte i gang en ulveslakt, som i følge svenske myndigheter satte vår felles ulvebestand i fare».

Dette er grov demagogi Steinar.

I Stortinget er det lagt fram to stortingsmeldinger om rovviltpolitikken. Begge er lagt fram av undertegnede. Det som har karakterisert noen av de andre partiene på Stortinget i denne saken er kravet om en ny rovviltpolitikk. Da har det ikke vært ønsket om et sterkere vern for rovviltet som har ligget til grunn for en slik politikk, men tvert om. Er det noe parti som har påtatt seg ansvaret for å bygge opp levedyktige bestander av våre store rovviltarter og å gi dem det nødvendige vernet så er det Arbeiderpartiet.

Dette vet du, Steinar Lem, så derfor bør du finne bedre eksempler når du føler trang til å lufte din antiparti mot Arbeiderpartiet. Jer er enig med deg om at vi bør utvide arealet for barskogen og ta de relativt store økonomiske kostnader som det medfører. Hvorvidt det bør være fem prosent av vårt produktive barskogareal er jeg i tvil om og kan diskuteres.

Jeg har aldri vært villig til å sluke rått alle krav og anbefalinger som kommer fra miljøer som kaller seg forskere og fagfolk. Et langt liv i politikken har lært meg at det er mange slags dagsordener ute og går.

Når den verne- og nasjonalparkplan som ble lagt fram og godkjent i stortinget i 1993 er fullført om noen år, vil vi ha vernet 13-15 prosent av vårt landareal. Dette er respektabelt i internasjonal sammenheng. I tillegg kommer store verneområder i Svalbard og Bjørnøya, noe som er viktig for vernet av arter i de meget sårbare arktiske områdene. Når dette vernearbeidet er fullført, vil Norge i alt ha vernet mer enn 20 prosent av vårt totale landareal. Norge vil altså ikke få noe som helst å skamme seg over i internasjonal sammenheng når det gjelder naturvernspørsmål.

Av norske politikere i de siste ti åra _ er det Norges første miljøvernminister _ Olav Gjærvoll som er den store naturverneren.

Våre store nasjonalparker er opprettet når Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt. Mange vil sikkert huske opprettelsena v Hardangervidda Nasjonalpark som er den største og som ble opprettet da Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister.

Jeg er blitt lei alle forsøk på mytedannelser om Arbeiderpartiet som «miljøversting». De aller fleste av de viktigste tiltakene i landets miljøpolitikk er tatt når Arbeiderpartiet har vært i regjeringsposisjon.

Det er ført og fremst resultatene av denne politikken som har ført til at vi blir betraktet som en av verdens fremste miljønasjoner.

Hele Norges coronakart