Ny narkotikapolitikk?

«Vi må nå se på hvordan vi ved hjelp av en nasjonal dugnad kan drive narkotikabruken tilbake.»

For å forstå dagens narkotikapolitiske dilemmaer må man kjenne narkotikahistorien. Vi kan lære av både norske og utenlandske erfaringer.

Det nye narkotikaproblemet kom til Norge rundt 1965, som i den vestlige verden forøvrig. Norge hadde allerede behandlingstilbud for «klassiske» narkotikaproblemer, pasienter som hadde fått morfin og gjennomgått en avhengighetsutvikling, eller helsepersonell som hadde forgrepet seg på medisinskapet og var blitt avhengige.

Den nye stoffbruken var annerledes. Brukere så ikke stoffbruk som et problem, men tvert imot som noe de ville dele med flere. Introduksjon til narkotikabruk via venner og bekjente gjorde at man snakket om en narkotikaepidemi. Stoffene stammet ikke fra lekkasjer fra det medisinske systemet, men var illegalt innsmuglet, og del av et verdensomspennende svart narkotikamarked. En legaliseringsbevegelse oppsto tidlig i USA og Nederland, og har i dag utløpere i de fleste vestlige land, også i Norge.

Ungdomsstoffbruken førte på kort tid til en sterk økning i antallet aktive stoffbrukere, og også til en økning i antallet hjelpetrengende. Vi fikk en gradvis utbygging av hjelpetilbud, samt en skjerping av straffereaksjonene for overtredelse av narkotikalovgivningen, spesielt for grove og profesjonelle forbrytelser. I dag har Norge kanskje det best utbygde medikamentfrie behandlings- og hjelpeapparatet i Vest-Europa. Tusenvis av tidligere stoffavhengige lever i dag et uavhengig liv, takket være dette apparatet.

På midten av 80-tallet fikk vi hivepidemien, hvor injiserende stoffbrukere hurtig framsto som en særlig utsatt risikogruppe, med fare for smitteoverføring via deling av sprøyter. Reaksjonen på dette var delvis at potensielle stoffbrukere i selvforsvar lot være å begynne med stoff, eller i alle fall lot være å begynne med injeksjoner. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) anslo rundt 1990 at rekrutteringen i aldersgruppene under 20 år hadde gått ned med 60- 70 prosent i siste halvdel av 80-tallet. (Ny rekruttering til narkotikabruk er altså ingen naturlov.) Antallet aktive injiserende stoffbrukere i hele landet ble beregnet til 4000- 5000 (Skog 1990). Dette tallet ble vurdert å være temmelig stabilt.

Myndighetene, spesielt i Oslo, iverksatte tiltak for å sikre rene sprøyter til de fortsatt aktive sprøytebrukerne, hvorav halvparten ble anslått å befinne seg i Oslo. En sprøytebuss ble etablert i 1988, av rene smittevernhensyn.

På begynnelsen av 1990-tallet begynte antallet overdosedødsfall i Norge å stige, først i Oslo, senere i resten av landet. Mest utsatt var injeksjonsbrukere med en mangeårig stoffbruk og med gjentatte mislykkede forsøk med medikamentfri behandling bak seg. For denne gruppen ble først et metadonprosjekt i Oslo gjennomført fra 1994 med 50 klienter, og fra 1998 er det blitt utvidet til et landsomfattende program, med over 1000 klienter ved siste årsskifte. Dette er det største enkeltstående behandlingstiltaket for stoffavhengige i landet, og har som forutsetning at klienten skal gå på metadon eller Subutex i mange år, men det kan heller ikke hjelpe alle. Det er derfor nå foreslått et lavterskel-metadonprosjekt i Oslo, hvor målsettingen ikke er stans i tilleggsbruk av andre stoffer, men en økt livskvalitet og en redusert fare for overdosedødsfall.

For litt over ett år siden kom en ny rapport fra SIFA, som nå anslo at tallet på aktive, injiserende stoffbrukere hadde økt til 9000- 12000 (Bretteville Jensen og Ødegård 1999), dvs. en fordobling i antallet siden 1990. Økningen pågår fortsatt, og skjer ved at en del av de aktive brukerne av stoffer som ecstasy, amfetamin og GHB, ved siden av cannabis, søker seg til heroinbruk. Økningen skjer også ved at en del eldre rusgiftavhengige, som tidligere kanskje har gått på piller og alkohol, nå går over til injeksjonsbruk av heroin. Økningen i antallet overdosedødsfall må sees som en funksjon av antallet injeksjonsbrukere, flere brukere - flere dødsfall.

Antallet politibeslag viser at det er etablert et betydelig svart heroinmarked, hvor politiet selv erkjenner at det bare er brøkdeler som blir beslaglagt. Det kan hevdes at politiets konsentrasjon om de store aktørene på narkotikamarkedet ikke tar hensyn til de gatenarkomanes rolle som brukere, kulturbærere og siste ledds omsettere av narkotika. Mens enhver stor narkohai som blir pågrepet av politiet, øyeblikkelig blir erstattet av en ny på grunn av de store fortjenestemulighetene, vil enhver gatebruker av heroin som blir borte fra markedet, bety en pusher mindre, og dermed også redusert rekruttering. Et stort, åpent og lett tilgjengelig gatemarked, som «Plata» ved Oslo S, borger for at ungdom som er nysgjerrige eller andre som vil prøve heroin, vet hvor de kan få kjøpt narkotika. Det rapporteres da også, både fra politi og uteseksjon, om en betydelig trafikk av unge til dette miljøet. Strafferammene er uforandret siden begynnelsen av 80-tallet, men i praksis er håndhevelsen av forbudet mot mindre mengder cannabis nå nærmest fraværende fra politiets side, og man kan ha relativt store mengder heroin på seg uten å få fengselsstraff.

Et skritt videre på skadereduksjonstankegangen er sprøyterom, og gratis heroin til stoffbrukere (Høigård, Dagbladet 11. mai). Man må ha klart for seg at injeksjon av heroin er den absolutt farligste måten å bruke heroin på, sett i et overdoseperspektiv. At så å si alle langtkomne heroinavhengige i Norge bruker sprøyter, innebærer at de lever med risikoen for å dø i en overdose hengende over seg. Mange sprøytebrukere har 10- 15- 20 overdoser bak seg, og er blitt reddet av et effektivt hjelpeapparat, eller av tilfeldigheter. Det gjelder derfor å øke aktsomheten hos stoffbrukere mot overdosefaren, og unngå alle tiltak som kan forsterke sprøytekulturen.

Det er ikke dokumentert at sprøyterom reduserer antallet overdosedødsfall. Tvert imot er det mulig at de vil øke det. I Frankfurt oppstår det ca. 650 overdoser årlig i de 4 sprøyterommene (Drogenreferat, Frankfurt 2000). Selv om alle ble reddet, kan det skape en falsk trygghet hos så vel brukere som personale. Fra utenlandske forskningsgjennomganger kan man konstatere at dødsfall gjerne inntrer 1- 3 timer etter injeksjon, mens et sprøyteromsopphold for eksempel ved PRO-senteret varte i 30- 45 minutter. Man kan altså teoretisk reise seg og gå ut av sprøyterommet, og dø av den dosen man inntok der en time senere, uten inntak av ny heroin, særlig hvis heroinet kombineres med Rohypnol, noe som regelmessig skjer hos norske heroinbrukere.

Det klinger hult å snakke om økt verdighet i et sprøyterom. Det innebærer ikke verdighet å gå inn i et rom og måtte sette en injeksjon i halsen eller lysken, fordi hele resten av årenettet er ødelagt, kanskje med en annen stoffbruker til hjelp, mens hele resten av tilværelsen består i kriminalitet, prostitusjon, vold, bekymring for hvordan neste dose skal skaffes, en gradvis ødeleggelse av egen helse, selvrespekt og framtid. Respekt og verdighet handler på den ene siden om å strekke ut en hjelpende hånd, men man må samtidig tilrettelegge muligheter for å komme bort fra den nedverdigende situasjonen. Sprøyterom er et bidrag til å holde stoffbrukere fast i stoffbrukertilværelsen.

Greier vi ikke å stoppe den kraftige økningen i rekruttering til opiatbrukermiljøene, vil dagens situasjon framstå som gunstig om noen år, både når det gjelder overdosedødsfall og når det gjelder antall injeksjonsbrukere som lever i elendige og uverdige forhold. Vi må nå se på hvordan vi ved hjelp av en nasjonal dugnad kan drive narkotikabruken tilbake. Greier vi det, vil vi også kunne skape framtidshåp for dem som i dag frister en usikker stoffbrukertilværelse i dagens heroinmiljøer.