Anmeldelse: «Velkommen til Utmark» på HBO Nordic

Ny norsk serie imponerer

Advarsel: Denne tv-serien kan få deg til å le høyt av de mest hårreisende ting.

VELKOMMEN TIL UTMARK: Drøy og morsom norsk HBO-serie om de særegne menneskene fra det fiktive småstedet Utmark. Trailer: HBO NORDIC Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Velkommen til Utmark»

Dramakomedie

Tidspunkt: Søndag 18. april 2021
Beskrivelse: Drøyt, morsomt og usedvanlig vellaget.
Kanal: HBO Nordic

«Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne le så hjertelig av det fordreide verdensbildet til et voldsoffer i full fornektelse.»
Se alle anmeldelser

Med den norske dramaserien «Velkommen til Utmark» beviser HBO Nordic nok en gang at de er i en klasse for seg blant strømmetjenestene. Dette er en serie som er usedvanlig vanskelig å lage en kjapp «heis-pitsj» av, og slik sett ville den nok falt utenom alle de algoritmestyrte båsene til Netflix, for eksempel.

Men takk og lov for at «Velkommen til Utmark» ble laget, for jeg har sjelden kost meg så mye med å se på så hårreisende ting.

Familievold, omsorgssvikt, trafficking, alkoholisme, spillavhengighet, grov korrupsjon, død og diskriminering: Alt kommer til overflaten i denne snedige og drøyt morsomme historien, fra et utkantsted som gud har forlatt for lenge siden (praktisk talt, skal det vise seg).

Santelmann som sauebonde

Vi er et sted på Finnmarksvidda, ikke langt fra grensa til Finland. Her regjerer den hardbarkede reindriftssamen Bilzi (Stig Henrik Hoff i en av sine beste roller), sammen med sin kuede halvbror Heige (Marius Lien). Bilzi har en mannevond bikkje som jager sauene til den tafatte naboen Finn, spilt av Tobias Santelmann (og glem både «Exit» og seriemorderkrim, for slik har du VIRKELIG aldri sett ham før!).

Slik starter en blodig feide som baller ytterligere på seg da Finns kone Siri (Marie Blokhus) tar med seg datteren Marin (stjerneskuddet Alma Günther) og flytter inn hos Bilzi. Han er den store kjærligheten, tror hun. Så feil kan man ta.

Men «Velkommen til Utmark» er en kollektivhistorie som handler vel så mye om den crohns-syke og kronisk konfliktskye politimannen Willman (Nils Johnson), den lokale halliken Stein (Gard B. Eidsvold), den demonbesatte butikkdamen Dagrun (Ingunn Øyen), samt et utall andre originaler som blant annet inkluderer en nyinnflyttet lærer med romantiske forestillinger om livet på landet, to albanske sexarbeidere og en prest i midtlivskrise.

Svart humor

Serien er regissert av den prisvinnende islandske regissøren Dagur Kári, og manusforfatter er den særegne danske forfatteren Kim Fupz Aakeson. Blant de mange kjente filmene på CV'en hans finner vi Hans Petter Molands «Kraftidioten» (2014), og har du sett den, vil du nok gjenkjenne mye av den svarthumoristiske stemningen. Amerikanske «Fargo» er en annen tydelig referanse.

Dette kunne vært en serie proppfull av håpløshet og livskriser og mennesker som graver seg ned i problemer de aldri kommer seg ut av. Det er den til dels også. Men så er den så full av absurde sammenhenger og lykkelige sammentreff at den får oss til å humre i stedet for å gråte. Spesielt på grunn av den helt usedvanlig gode komiske timingen i dialogen, framført av rollefigurer som er både tydelige og sammensatte. Her finnes nesten ikke ett overflødig ord, ingen replikker som føles påklistrede eller pompøse, selv om de kanskje ikke er hva alle ville brukt i samme situasjon.

«Se her, dette er ansiktet til en fri kvinne!» roper Siri til datteren sin, etter en diskusjon om de moralske sidene ved trafficking. Det skjer kort tid etter at hun selv ble slått i ansiktet av drømmemannen, fordi hun forsøkte å uttrykke sin frie vilje.

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne le så hjertelig av det fordreide verdensbildet til et voldsoffer i full fornektelse.

De albanske sexarbeiderne hun forsøker å uttrykke sympati for, Elena og Drita, er for øvrig blant de mer fornuftige og handlekraftige menneskene i serien. Muligens overgått av 12-årige Marin.

«Utmark» sparker overalt

Det er mye å la seg provosere over her, om du vil. Er det greit å le av konebanking og omsorgssvikt? Av kroniske sykdommer og andre lidelser, og av seksuelle minoriteter? Å framstille samer som primitive gangstere med forhistorisk og ikke så rent lite rasistisk menneskesyn? Er det bare sære tullinger som bor på bygda?

Personlig hadde jeg litt vondt for å svelge det siste, etter å ha vokst opp i ei bygd på størrelse med Utmark. Men «Velkommen til Utmark» sparker i absolutt alle retninger, og gir seg heller ikke ut for å være noen form for representativ sosialrealisme. Dessuten er det en varme i skildringene som gjør det mulig å identifisere seg med og føle med selv de skakkeste og mest grenseoverskridende personlighetene.

Også rent visuelt skinner serien. Den er full av slående tablåer, fra slitt interiør til store naturscener. Det siste kommer enda mer til sin rett her enn i mer selvhøytidelige «nå skal vi selge inn norsk natur»-serier som «Monster», for å ta et nærliggende eksempel.

Den overraskende patosfylte sluttscenen legger ballen klar for en oppfølger. Gi oss den, vær så snill!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer