Ny ramme for rådhuskunsten

«Jeg vil se på det land som kan prestere slik malerkunst!» Jurymedlem og nasjonalgalleridirektør Jens Thiis sparte ikke på de nasjonalfargete lovordene da utfallet av konkurransen om Oslo rådhus forelå i 1938.

Så unison sjåvinistisk var ikke responsen på resultatet, og i Dagbladet tok den yngre maleren Gert Jynge til motmæle overfor juryens favorisering av en «litterær, nasjonalromantisk betont illustrasjonskunst».

  • 50 år etter at prestisjeprosjektet sto (nesten) ferdig «illustrert» til hovedstadens 900-årsjubileum, viser Stenersenmuseet en utstilling av innsendte utkast til konkurransen. Det er en megetsigende ramme for mønstringen, ettersom Rolf Stenersens samlervirksomhet nettopp konsentrerte seg om alternativer til den etablerte kunstsmaken her til lands.

Man får en umiddelbar påminning om dette ved synet av Olav Strømmes «Byen», der det henger som slående blikkfang mot museets entré. 30-årsmodernistens dystert blå-grå og materialmettete nokturne fra 1937 (året da rådhuskonkurransen ble utlyst) representerer da også den rake motsetning til juryens preferanse for fortellende form og feststemt koloritt.

«Det er faktisk hele Norge i sitt oppslag og sin form!» jublet den ene av rådhusarkitektene, Magnus Poulsson, om Henrik Sørensens utkast til sentralhallen.

  • Begeistringen for de premierte bildene strakk seg også utenfor landets grenser, og den ledende svenske kritikeren Erik Blomberg sammenliknet de norske frescobrødrenes monumentalmaleri med den samtidige framveksten av en ekspressiv offentlig kunst i Mexico. Grannelandets kunsthistoriske autoritet, Ragnar Josephsson, kom også entusiastisk til Oslo, og sørget seinere for at mye av skissematerialet havnet i Museet for dekorativ kunst i Lund. En stor del av materialet til utstillingen kommer fra denne institusjonen.
  • Det overrasker egentlig ikke at Arne Ekelands utkast «Frihetens søstre» fikk tommelen ned for det juryen kalte hans «morbide motiv». Ei heller at forsøkene på å gi Rolf Nesch et oppdrag ble forgjeves. Derimot er historien om Edvard Munch - som indirekte havnet i Oslo rådhus gjennom Hitlers utrensking av nordmannens «entartete» kunst i Dresden - et drama som overskrider kapitlet om den ellers så kunsthistorisk daterte rådhuskunsten.