Ny revolverpresident i gammel krimklubb

I morgen blir Anne Holt valgt til ny president i Rivertonklubben, etter Nils Nordberg. Hvordan oppsto egentlig krimforfatternes klubb, og hva har den betydd for norsk krim?

Disse har fått Rivertonprisen:

Skumle saker. Mørke gjerninger. Vi befinner oss på Slemdal. Det er seint på kvelden 11. desember 1973, fandens gebursdag. Villaen du skal til, er mørklagt, hagen stor og skyggefull. Frosten knirker under føttene dine der du lister deg fram, og brått ser du noe som dingler fra et tre, opplyst av en lyskaster. Noe tungt og mørkt. En skikkelse, iført smoking, lakksko, hvitt skjerf og flosshatt. Et lik??!!! Det knirker i ei kjellerdør, og en uhyggelig stemme raller gjennom natta:

- Lovens arm er lang. Lovens arm er lang...

Skuespill

På denne måten inviterte Gerd Nyquist til medlemsmøte i Rivertonklubben ett år etter stiftelsen. Datoen, den såkalte fandens gebursdag, var identisk med forfallsdagene for banklån; «en dato omgitt av drama og skjebne og fare for tvangsauksjon og andre motiver for forbrytelse», som det het i et tidlig møtereferat.

Etter synet av det spektakulære liket i hagen ble gjestene ledet ned en kjellerlem og gjennom ei dør med skrikende hengsler før de nærmest snublet i ei avhogd hånd og ei henslengt, blodig øks. Vel innendørs ble man tatt imot av et par langstrakte skikkelser med svart hatt og kappe. Gjennom rommet svevde ellers en hvitkledd kvinneskikkelse tilsynelatende fritt.

Slik åpnet det hittil mest velanrettede klubbmøtet i Rivertonklubbens 29-årige historie. Klubbens første president, Gerd Nyquist, var definitivt en dame med sans for dramatiske effekter.

Bølgedal

Rivertonklubben ble startet i 1972 fordi flere krimentusiaster, blant dem Bjørn Carling, Nils Nordberg, Tor Edvin Dahl og André Bjerke, opplevde at norsk krim var inne i en bølgedal. Det eksisterte riktignok en Knut Gribb-klubb, Norsk Gribbologisk Sælskab, som holdt sine årlige møter på Olympen, også kalt Lompa, på Grønland i Oslo. Men det var mer for en selskapsklubb å regne.

Aftenpostens Sigurd Hennum, redaktør for A-Magasinet (med sin berømte krimnovelle), og kriminalforfatteren Gerd Nyquist ble også involvert. Og da man kom så langt som til stiftelsesmøtet 12. juni 1972, var forsamlingen kommet opp i 17 mennesker, blant dem Gyldendal-redaktør Sigmund Hoftun (mannen bak forlagets Svarte Serie) og NRK-veteranene og krimforfatterne Harald Tusberg og Kjell Arnljot Wig.

Revolveren

Ideen om at den årlige prisen for beste krim skulle bestå av en revolver, kom fra Bjørn Carling. Han henviste til et avsnitt i Sven Elvestads alias Stein Rivertons roman «Dødens finger» (1914), der politimannen Asbjørn Krag er i besittelse av et svart skrin, inneholdende «to revolvere, to vinderlige små tingester med guldbeslag».

Dermed ble beslutningen tatt: Prisen skulle være en revolver med gullplakett. Kjell Hallbing, invitert som medlem under tvil fordi han var westernforfatter, ble utpekt til å finne ut hva slags revolvere som ville egne seg.

Hallbing foreslo en 7,5 millimeter belgisk revolver av typen Nagant, som skulle ha vært i bruk av politiet i Kristiania på Asbjørn Krags tid.

Fru Nyquist viste seg å ha utmerkede talenter for våpenhandel. Hun kontaktet forsvaret og fikk kjøpt de første 15 revolverne, i plombert tilstand, for 25 kroner stykket. I dag er våpnene verdt det hundredobbelte.

Intern strid

Rivertonprisen har hatt stor betydning for utvidelsen av kriminallitteraturbegrepet i Norge. Fra første stund delte medlemmene seg i en puritansk og en vidsynt fløy. Enkelte, som Torolf Elster og André Bjerke, sto for en snever definisjon av kriminalromanen, med forbrytelse og oppklaring i klassisk stil. Andre, som Nils Nordberg, Sigurd Hennum og etter hvert Kjell Heggelund, gikk inn for en betydelig videre definisjon av hva som kunne betegnes som en kriminalroman. Lista over prisvinnere røper med stor tydelighet at det er den sistnevnte linjen som har vunnet fram.

Medlemmene økte i antall, og medlemsmøtene røpte et bredt spekter av kriminteresse. På et møte hjemme hos Kjell Arnljot Wig møttes for eksempel skapsprenger og forfatter Anker Rogstad og foredragsholder Rolf Harry Jahrmann, sjefetterforsker ved Kriminalpolitiet, til hyggelig samvær.

Men det fantes grenser. Da Jon Michelet ble foreslått innvotert som medlem i 1977, reagerte André Bjerke såpass sterkt at beslutningen måtte utsettes.

Tor Edvin Dahl meldte seg dermed ut i protest. Først i 1980 klarte Nils Nordberg etter intenst diplomati å få Bjerke til å godta at Michelet ble innmeldt og Dahl gjeninnmeldt. Deretter dukket Michelet opp på et medlemsmøte med bredt smil og mørk fløyelsdress og hadde i løpet av få minutter sjarmert Bjerke langt vekk fra enhver skepsis.

Tyveri!

Rivertonklubben har gjennom åra avholdt flere store seminarer og utløst fruktbare debatter. I en kort periode utga man magasinet Alibi (redaktør var Olav Ottersen), der Per Liland-saken faktisk ble tatt opp allerede i 1980. Aktiviteten har ellers vært vekslende, med høydepunkt i de tidlige medlemsmøtene hjemme hos Nyquist og Wig, i enkelte fortreffelige foredragskvelder og i de årlige prisutdelingene på Engebret Café med sin rivertonske Kristiania-stemning. Klubben kan allerede skilte med dømte forbrytere på medlemslistene, og nå blir en tidligere justisminister og polititjenestekvinne president.

Klubben har for øvrig stått bak utgivelsen av det såkalte Riverton-biblioteket, i samarbeid med Bokklubben Krim og Spenning. Biblioteket teller 100 bøker og er valgt ut etter en avstemning blant de drøyt hundre medlemmene om århundrets beste kriminalromaner. Den suverene vinner var Dashiell Hammett «Malteserfalken».

Det er all grunn til å tro at Rivertonklubben har hatt mye av æren/skylden for den formidable oppblomstringen av og interessen for norsk krim de siste 30 åra. Det er ellers uklart om klubben vil utbetale dusør til den som eventuelt kan bringe tilbake to Nagant-revolvere som for noen år siden ble stjålet fra kontoret til klubbens sekretær. Det er faktisk det mest kriminelle som har skjedd i Rivertonklubbens 29-årige historie.