«Ny» roman av Kerouac

Man skvetter litt til når man brått ser at bokhandelen kan by på «a new work by Jack Kerouac» med tittelen «Orpheus Emerged», og at forlaget kan reklamere med boka som «a lost classic».

Jack Kerouac (1922- 1969) ble den såkalte beatbevegelsens mest symbolske skikkelse etter at han skrev «On the Road» (1957). Sammen med Allen Ginsberg og William Burroughs ble han en av de mest markante nye stemmene i litteraturen og har siden inspirert den ene bølgen etter den andre av filmskapere, rock- og jazzmusikere, poeter og romanforfattere.

  • En strøm av romaner fulgte i kjølvannet til bestselgeren «On the Road», de fleste av dem skrevet allerede før «On the Road» ble antatt, for øvrig etter store anstrengelser, ikke minst fra den entusiastiske Allen Ginsberg, som i 1956 hadde sjokkert USA med diktsamlingen «Howl».
Egentlig er det ikke overraskende at det fins enda flere bøker i Kerouacs koffert. Etter at kona hans døde i 1990, er det stadig blitt utgitt interessante skrifter: brev, artikler, noveller, dikt. Men dette er den første hele romanen på svært lenge.

  • «Orpheus Emerged» er et slags vitnesbyrd fra den 23 år gamle Kerouac og gjenspeiler hans enorme litterære appetitt og hans glupende hunger etter kunnskap.
Romanen omhandler ikke overraskende en gruppe rastløse mennesker i en tenkt, amerikansk storby. De fleste av dem går på universitetet, noen av dem lever i samboerforhold, enkelte skriver dikt, samtlige deltar i vidløftige samtaler av filosofisk, religiøs og lærd karakter.

  • De fester og drikker, de elsker og de slåss, de knytter vennskapsbånd og de sviker hverandre.
De lytter til klassisk musikk og de leser dikt. Ginsberg er en av flere gjenkjennelige figurer i handlingen. Boka er interessant nok supplert med utdrag av Kerouacs notatbøker, som viser at han hadde lagd en nøyaktig oversikt både over persongalleriet og settingen før han begynte å skrive. Men han har bare så vidt begynt å foredle det drivende språket som seinere skulle bli hans kjennemerke.

  • Snarere enn en «tapt klassiker» er det dermed et interessant tidsbilde og biografisk dokument vi har å gjøre med.
En ferdig novelleroman som gjenspeiler Kerouacs situasjon på et tidspunkt da han hadde møtt både Burroughs og Ginsberg i miljøet rundt Columbia-universitetet, som han selv hadde droppet ut av i 1942 for å bli sjømann. Nå var han tilbake i studentmiljøet, men selv ville han bare skrive, skrive, skrive. Og som Robert Creeley skriver i sitt forord til boka: «Akkurat dette øyeblikket kommer aldri tilbake...»