Ny seier for Jan Guillou

I beste forstand en underholdningsroman fra uforliknelige Jan Guillou.

Visst finnes det øyeblikk hvor man, nesten oppgitt, løfter blikket fra Jan Guillous «Tempelridderen», bind to i en planlagt middelaldertrilogi om ridderen Arn Magnusson fra Västgøtaland og hans elskede Cecilia Rosa.

Alle detaljene, dvelingen ved slagscenene, samtalene, intrigene og autodidaktens iver etter å dele sine ervervede kunnskaper hindrer innimellom romanens framdrift og dynamikk. Man kan også smile en smule ironisk over panegyrikken, over idealiseringen av den svenske ridderen Arn, som på grunn av at han ga etter for kjødets lyst må tilbringe 20 år som tempelridder i det hellige land. Man kan savne nyansene, den mer finslepne personkarakteristikken, enten er man helt eller skurk, god eller ond, ærlig eller falsk, hos Guillou finnes ingen mellomting.

Rivalisering

Arn Magnussons virke i det hellige land faller sammen med det kristne kongeriket Jerusalems siste krampetrekninger på slutten av 1100-tallet.

Parallellen til dagens verden, dagens Midtøsten, eller for den saks skyld dagens rivalisering mellom kristne og muslimer er påtakelig, og åpenbart fullstendig bevisst fra Jan Guillous side. Men det forstyrrer ikke - det beriker, fordi de lange linjene forfatteren trekker utvider perspektivet på dagen i dag. Slik skal det da også være, når historiske romaner fungerer på sitt beste.

Tvangsplassert

Parallelt med historien om Arn følger vi skjebnen til hans elskede Cecilia Rosa, der hun sitter tvangsplassert i et svensk kloster som straff for den utukten hun og Arn har bedrevet. Også hun representerer det ubesudlede, det gode, også hun må slåss mot intoleransen, og mer entydig enn Arn har hun seiret idet romanen toner ut.