Ny seier for Strømgren

BERGEN (Dagbladet): Etter fjorårets fulltreffer, fotballetten «A Dance Tribute to the Art of Football», fortsetter Jo Strømgren sin intense utforskning av maskuline mysterier. Det er det blitt nytt, nådeløst og nydelig danseteater av.

Når nå kursing i såkalt «kroppspråk» og «rollespill» er blitt et lettselgelig «must» for politikere, ledere og andre menn med troverdighetsproblemer, er det på sin plass med en ny advarsel: Unngå denne mannen!

Koreografen og danseren Jo Strømgren har et øye på hver finger og hver tå. Han gjennomskuer hver eneste beveggrunn og sinnsbevegelse, hvor skjult den enn måtte være, og han har et språk så rikt og så presist at alt blir overrumplende gjenkjennelig. Strømgren er et helt unikt talent i norsk dans, det bekreftes nå med urpremieren på «Maskuline mysterier - ti år etter». Forestillingen vises i Oslo neste uke på vei til teatre og festivaler i utlandet. Den er et studium verdt, og burde gi Jo Strømgren et dobbelt-professorat ved NHO og Nasjonalballetten!

To menn

I dette danseteatret er film, dokker, veggluker og dører, tale, lys, rekvisitter, spill, musikk og lyd hele tida i intens bevegelse. It's a man's world. Temaet er to menns livsløp. Strømgren og hans musikerkamerat Bergmund Waal Skaslien forfølger dem fra start. Fra de som oldinger oppbevares i et klaustrofobisk mareritt, fengslet i dødens venteværelse, tilbake til ung, sår søken, eksplosiv livsutfoldelse, lek, fleip, betroelser, frustrasjoner, gjennom kvinner og vegger de møter - på flukt, på hogget og helt på tampen. Til slutt triller de seg selv inn som oldinger i hver sin rullestol. Når også mumlingen ebber ut, stiger en enslig fiolintone fram. Og hele tida er det rommet som danser.

Komponistene Skaslien og Jørgen Knudsen og scenografen Stephan Østensen gir sammen med koreografien de to mennene i disse maskuline mysterier all verden å spille på - og alt gir gjenklang. Bedre kan det ikke gjøres.