DEN NORMALE SERIEMORDEREN: «Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes» lar oss ta del i samtalene med en av historiens verste seriemordere. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: «Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes»

Ny serie lar oss høre unike lydopptak med en av historiens verste drapsmenn

Seriemorderen blant oss.

«Jeg hadde aldri trodd han kunne gjort noe sånt.»

«Han virket så normal.»

«Conversations with a Killer: The Ted Bundy Tapes»

5 1 6

Krimdokumentar

Tilgjengelig nå
Beskrivelse:

Dokumentarserie i fire deler, forankret i lydopptak med en av USAs verste seriemordere.

Kanal:

Netflix

«Ted Bundy kom fra en perfekt kjernefamilie. I løpet av 70-årene sto han bak et sted mellom 30 og 100 drap.»
Se alle anmeldelser

Slike sitater er gjengangere i drapssaker. Nedfelt i vår psyke ligger det en forventning om at mennesker i stand til bestialske handlinger skal være mulige å se på lang avstand.

Ted Bundy kom fra en perfekt kjernefamilie. De var kirkegjengere, foreldrene var delaktige i livet hans, han var med i speideren. Senere studerte han juss, var delaktig i politikk. Han hadde venner. Iblant kjærester. Han var innadvendt, men attraktiv, vittig og veltalende, karismatisk på en lavmælt måte.

I løpet av 70-årene sto han bak et sted mellom 30 og 100 av de mest bestialske drapene USA har sett. Han snek seg inn hos unge kvinner og bortførte dem. Noen av dem begravde han. Noen ble halshogget. Lenge etterpå innrømmet han også nekrofili. I mange år klarte han å unngå politiets klappjakt, til tross for at han var slepphendt på grensen til uvøren. Ikke minst slapp han gjennom fingrene deres nettopp fordi han ikke passet etterforskernes fordommer om hvem en slik morder kunne være.

En drapsmanns stemme

Denne Netflix-dokumentaren i fire deler er forankret i lydopptak gjort med Bundy mens han satt i fengsel. I 1980 kontaktet han journalisten Stephen Michaud med et ønske om å få tale sin sak og vise sin uskyld. Michaud sliter i starten med å få Bundy til å snakke om drapene, og får bare velartikulert filosofisk tåkeprat.

Men Bundys ego ønsket anerkjennelse, og ved hjelp av semantiske krumspring er han etter hvert i stand til å diskutere metodikken sin inngående uten å implisere seg selv direkte (de som husker «selvbiografien» til O.J. Simpson vil skjønne hva jeg snakker om). Det er noe helt eget å høre en drapsmanns stemme på denne på denne måten.

Dokumentaren følger intervjuene, samtidig som Bundys bakgrunn og senere herjinger brettes ut, skildret mot et bakteppe av seksuell revolusjon og kvinnekamp. 70-tallets kvinnebevegelse gjorde kvinner mer frigjort, men det skapte også en ny type forbrytelser mot dem.

Ingen telefax

Etter hvert som jakten på ham tiltar, strekker den seg over hele USA. Akkurat som med David Finchers «Zodiac» er det nesten ulidelig frustrerende å se hvor uvant politiet er med informasjonsdeling på tvers av stater og til og med politidistrikt, og hvor hjelpeløse de er uten moderne verktøy som samkjørte databaser og DNA-testing. De hadde ikke engang telefaks.

Og trodde du dramatikken var over da han endelig ble fakket, kan du tro om igjen. Dokumentaren er imponerende satt sammen, med tanke på det store feltet den dekker, og alle trådene den ruller ut. De mange rettssakene, ankene og ikke minst nærmest komiske rømningsforsøkene sørger for spenning og medrivende fascinasjon til siste slutt. Desto mer om du ikke har særlig kjennskap til saken. Hvordan det til slutt gikk med Bundy er tross alt bare en liten del av puslespillet her.

For svaret på hvordan jusstudenten med det avvæpnende smilet endte som han gjorde, er like flyktig som Bundy selv.

Joda, det bobler opp bakgrunnsdetaljer som i ettertid virker som urovekkende frampek. Han ble mobbet, hadde talefeil, og passet aldri inn. Han mestret ikke speiderøvelsene sine, hadde et voldsomt temperament, og en forkjærlighet for å skremme andre. Ambisjonene og følelsen av uproporsjonal selvberettigelse møtte seg selv i døra da han måtte ta til takke med plass på middelmådige universiteter.

Det ligger også familiehemmeligheter og ulmer, som kan antyde en enda verre, biologisk sannhet lenger bak. Og på et tidspunkt fortelles en historie der moren avslører et imponerende instinkt for fortrengelse.

Et tomt skall

Men på overflaten virket han helt normal. Hadde du ikke kjent konteksten, hadde du aldri reagert på tingene han sier i de første intervjuene. Men alt var en påklistret fasade. Et overbevisende skall, tomt for innhold. «Å skape en identitet er ikke veldig vanskelig å gjøre,» sier kameleonen Bundy når han skal forklare hvordan han klarte å skjule seg, selv etter at hele nasjonen kjente ansiktet hans.

Det mest dekkende er kanskje det en nabo sier tidlig i serien: «There was a gap in him.»

Vi vil så gjerne tro at det er noen synlige markører som skiller ondskapen selv fra vanlige mennesker. Som gjør spader til spader og ikke en av oss. Det er en forsvarsmekanisme, kanskje. En måte å holde på avstand vissheten om at man aldri kan vite hva noen virkelig er i stand til, bare ved å se på og snakke med dem. Vissheten om at det kunne vært naboen din. Kollegaen din. Ektefellen. Eller deg.