SERIEMORDER-SERIE: En psykolog, en journalist og en politimann jakter en seriemorder i New York på 1800-tallet i «The Alienist». Video: Netflix Vis mer

TV-anmeldelse: «The Alienist»

Ny seriemorderserie med gammelt krutt

«The Alienist» prøver å være litt for flink.

(OBS: Den opprinnelige utgaven av denne anmeldelsen inneholdt feil premieredato. Riktig premieredato er torsdag 19. april.)

Den populære Netflix-serien «Mindhunter» tok oss med til adferdspsykologiens og kriminalprofileringens spede begynnelse på 70-tallet, da fundamentet til thrillerens seiglivede undersjanger om seriemordere oppsto. Fiksjonsserien «The Alienist», basert på Caleb Carrs roman, tar sikte på å toppe det ved å vise en enda spedere begynnelse, som foregikk enda tidligere. Mer eksakt i New York på slutten av 1800-tallet.

Framskreden forstoppelse

Tittelen spiller på det som den gang var en bærende teori om at psykisk syke var fremmedgjort – alienated – fra sin sanne natur, og følgelig ble (forsøkt) behandlet av en alienist. En slags protopsykolog, altså. Vår mann er Dr. Laszlo Kreizler (Daniel Brühl), som blir kalt inn for å synse om et bestialsk drap på en gutteprostituert. Involvert blir også den svartsindige illustratøren John Moore (Luke Evans), den bastante politisekretæren Sara Howard (den forhenværende barnestjernen Dakota Fanning) og to unge, jødiske rettsmedisiner-brødre. På oppdrag fra politimester Theodore Roosevelt (jepp, den Theodore Roosevelt) begynner de en uoffisiell etterforskning parallelt med politiets egen halvhjertede og korrupte.

«The Alienist»

4 1 6

Thriller

Torsdag 13. april
Beskrivelse:

En protopsykolog jakter en seriemorder i New York på 1800-tallet.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Mens Kreizler forsøksvis psykoanalyserer gjerningsmannen basert på de groteske funnene på åstedet, brødrene prøver seg på nymotens metoder som fingeravtrykk, og Moore og Howard går rundt med et blikk som bærer åpenbare tegn om framskreden forstoppelse, blir de naturligvis motarbeidet av både korrupte politifolk og andre lyssky skikkelser vi er blitt vant til fra denne typen serier, før vi innser at gjerningsmannen har slått til tidligere, og vil gjøre det igjen. Intet nytt under attenhundretallssolen her, altså.

Feministisk krykke

For selv om settingen er fascinerende og burde åpne opp en helt ny verktøykasse for serieskaperne, gjør de fint lite forsøk på å finne opp kruttet på annet vis. Det nærmeste vi kommer er noen litt påklistrede progressive holdninger og metoo-basert kvinnekamp, uorganisk skvist inn i handlingen fordi noen tilsynelatende har fått det for seg at det visstnok er sånn man forteller kvinnehistorier om dagen. Ikke at historiske settinger ikke er ypperlige arenaer for å si noe om vår egen samtid, eller ta for seg feminisme i en tid begrepet så vidt eksisterte, bare se på fjorårets «Alias Grace».

Men for at det skal fungere er rollefigurene likevel nødt til å springe ut av sin samtid, og utvikle seg organisk, ikke fremstå som noen som har hoppet ut av en tidsmaskin med fiks ferdige, anakronistiske holdninger datert 2018. Nå virker jeg kanskje i overkant surmaget over et ærlig forsøk på å ta for seg et viktig tema, og denne serien fungerer helt fint som spennende, dog noe humørløs thriller. Men samtidig er det så fort gjort at sånne ting reduseres til en krykke for historiefortellere, en snarvei til å skape innbilt komplekse kvinneroller som bare blir en del av samme problem. For når «standhaftig kvinne i en mannsdominert verden» viser seg å være omtrent det eneste karaktertrekket man har tatt seg bryet med å gi Fanning, er vi kanskje like langt, uansett.

(Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.)