Ny tabloid bistandsdebatt

BISTAND: Å kaste stein når en sitter i glasshus er en risikosport. Jeg våger meg likevel på en kommentar til artikkelen «Bistandsbedraget» av Dagbladets Tore Gjerstad 9. mars, til tross for at jeg er lønnet over bistandsbudsjettet. Det kan lett bli en ny tabloidisert bistandsdebatt ut ifra at Gjerstad legger så ensidig vekt på argumentene om at bistand ikke virker, og henviser til «bevis» som ikke beviser noe som helst. At fattigdommen i Afrika steg fra 11 til 66 prosent i perioden 1970-1998, da bistandsnivået var på sitt høyeste, beviser ikke noe. Hvordan hadde situasjonen vært om det ikke hadde vært bistand?

Det er behov for en kritisk bistandsdebatt, for det er mye som ikke virker, mye som brukes til å fremme politiske og økonomiske interesser på tvers av interessene til de fattige. Og mye av bistanden går til folk og selskaper i rike land. Flere undersøkelser viser at bare cirka 30 prosent av bistanden når den egentlige målgruppen.

Det er også behov for debatt om hvordan det skal bli slutt på avhengigheten av bistand. Det finnes mange eksempler på at bistand nytter, og det er nødvendig å få edruelige vurderinger av hva som kan oppnås med bistand. Ifølge Verdensbanken utgjorde bistanden 14 dollar per innbygger i lavinntektslandene og 10 dollar per innbygger for mellominntektslandene i 2004, henholdsvis 2,8 og 0,6-0,7 prosent av brutto nasjonalinntekten. Det er begrensede muligheter for at det skal gjøre slutt på fattigdommen!

Stortingsmelding 13 om norsk utviklingspolitikk inneholder både hummer og kanari, men den bør kunne bidra til en nyttig og balansert debatt om utviklingshjelp og utviklingspolitikk. La oss slippe en ny fordummende debatt for eller imot bistand til fattige land der vi får servert enkeltstående «bevis» på at bistanden enten virker eller ikke virker. Det enkleste i verden er å komme med en haug av eksempler for enten det ene eller det andre.