SAMARBEIDER: LO og de tre andre store hovedorganisasjonene er i gang med et prosjekt for å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Her er LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, under debatten «Er Norge et økonomisk annerledesland?» under Arendalsuka forrige uke. Foto: NTB scanpix
SAMARBEIDER: LO og de tre andre store hovedorganisasjonene er i gang med et prosjekt for å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet. Her er LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, under debatten «Er Norge et økonomisk annerledesland?» under Arendalsuka forrige uke. Foto: NTB scanpixVis mer

Organisasjonsgrad:

Ny teknologi byr også på nye utfordringer. Det er en mulighet fagbevegelsen må gripe

Ny tid, nye utfordringer.

Kommentar

Andelen norske arbeidstakere som har organisert seg i en fagforening har falt sakte, men sikkert, siden toppen på begynnelsen av 90-tallet. I dag ligger den på 49 prosent, åtte prosentpoeng ned fra 1992. Derfor er det ikke overraskende at de store hovedorganisasjonene er bekymret. Før helga kunne Klassekampen melde at LO, UNIO, YS og Akademikerne nå skal i gang med et felles prosjekt, som skal sørge for å løfte organisasjonsgraden i arbeidslivet i framtida.

Prosjektet skal både finne ut hvorfor organisasjonsgraden faller, og hva hovedorganisasjonene, arbeidsgiverne og politikerne kan gjøre med det. En slik grundig innsats er etterlengtet, og det er god grunn til å håpe at den vil lykkes. Høy oppslutning om fagforeningene gir de ansatte verdifull makt over egen arbeidsplass, og sørger for en sunn maktbalanse, som bidrar til lavt konfliktnivå og mer effektive omstillinger.

Debatten om hvordan vi kan løfte organisasjonsgraden, eller i hvert fall stanse fallet, har til nå vært monoman og blodfattig. Når de fire store hovedorganisasjonene nå går sammen om et grundig og langvarig arbeid, bør det resultere i mer enn fornyet krav om økt fagforeningsfradrag.

Ser man bak tallene, er det først og fremst i privat sektor at andelen organiserte faller. I offentlig sektor er fortsatt hele fire av fem arbeidstakere medlem av en fagforening. Denne andelen har også ligget relativt stabilt de siste 20 åra. I privat sektor har den derimot falt til 38 prosent.

Og ser man enda nærmere, og kontrollerer for strukturelle faktorer, slik en gruppe forskere ved FAFO og Institutt for samfunnsforskning har gjort, framstår fallet enda mer konsentrert. Sammen med de strukturelle endringene er det først og fremst fallende organisasjonsgrad i aldersgruppen mellom 35 og 49 år i privat sektor som driver nedgangen. Det i motsetning til andre faktorer man kan tenke seg, som økt arbeidsinnvandring eller fall i organisasjonsgraden blant de aller yngste.

Skal fagbevegelsen klare å øke organisasjonsgraden for denne gruppen, som i stor grad er fast ansatte i private bedrifter med stabil inntekt, er den nødt til å tenke nytt. Og viktigst blir det å se på hva fagbevegelsen selv kan gjøre for å løfte organisasjonsgraden. For mens samfunnet og private sektor har endret seg raskt de siste 20 åra, har ikke fagbevegelsen hengt tilstrekkelig med i svingene, og det er grunn til å tro at det svekker oppslutningen.

Det betyr ikke at hovedorganisasjonene ikke har rett i at lav kunnskap i befolkningen om fagbevegelsens rolle i samfunnet nok påvirker organisasjonsgraden. Og bedre informasjon om fagbevegelsens betydning for 37,5 timers arbeidsuke og fem ukers ferie, som er normen for mange, vil nok føre til at flere får et sterkere forhold til fagbevegelsen.

Men det er ikke gjennom å understreke sin historiske betydning fagbevegelsen gjør seg relevant for framtida og framtidas arbeidstakere. Den må vise hva den kan og vil få til framover for sine medlemmer, og løfte blikket for andre utfordringer og kamper enn dem de tradisjonelt har fokusert på, som lønn og pensjon, arbeidstid og helse, miljø og sikkerhet.

Ikke minst gjelder dette presset på ansattes personvern, ytringsfrihet og tilsvarende rettigheter i møte med de mulighetene ny teknologi gir arbeidsgivere. Dette er rettigheter som er synlige og gjenkjennelige for arbeidstakere, og kan gjøre organisering attraktivt for dem som i dag ikke fenges av hva fagorganisering kan by på.

Samme dag som hovedorganisasjonene lanserte sitt samarbeid i Klassekampen skrev nyhetsnettstedet Bloomberg om hvordan den britiske banken Barclays de siste månedene har installert sensorer under pultene ved London-kontoret.

Banken understreker at dette ikke skjer for å måle enkeltmedarbeideres arbeidsmoral og effektivitet, men for å kunne effektivisere plassbruken. Men at intensjonen er en annen betyr ikke at informasjonen de samler inn om sine ansatte ikke kan misbrukes eller ende i feil hender. Og å tro at slik teknologi ikke kan bli brukt til mer inngripende målemetoder i framtida er naivt.

Eksempler på slike målinger av de ansattes aktivitet har vi allerede sett eksempler på i Norge. Dagens Næringsliv skrev i fjor om hvordan ansatte i enkelte avdelinger i Nordea var pålagt å bruke dataprogrammet Provide, som måler og kontrollerer innsatsen deres. Slike systemer kan være fristende for arbeidsgivere å implementere, men bryter ned tilliten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og griper som nevnt inn i de ansattes personvern, selv om det ikke er hensikten.

I møte med slik teknologi trengs proaktive og godt skolerte fagforeninger, som kan stå opp for personvernet og tilliten i arbeidslivet. I tilfellet Nordea var det YS-forbundet Finansforbundet som organiserte en klage til Datatilsynet. Det er et godt eksempel på hvordan fagforeningene på bedriftsnivå allerede er i stand til å gjøre seg relevante, også i disse spørsmålene.

Men når målet er å utvide fagbevegelsens nedslagsfelt og øke rekrutteringen må spørsmålene løftes til et høyere nivå, og bli en del av fagbevegelsens politiske arbeid og kommunikasjon utad, også for de store hovedsammenslutningene. Dette er tross alt utfordringer som gjelder alle, fra søppelkjørere til aksjemeklere.

Under sitt innlegg i forbindelse med arrangementet «Den norske modellen 2.0» under Arendalsuka forrige uke var LO-leder Hans-Christian Gabrielsen ikke innom disse problemstillingene, men han kunne fortelle at å bevare den norske modellen krever «kjærlighet og omsorg». Framover vil det også kreve forståelse for at nye rettigheter på arbeidsplassen er under press.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook