NY FILM: «Trainspotting» ble en av nittitallets filmbegivenheter. tyve år senere er det klart for oppfølgeren.Vis mer Vis mer

Anmeldelse Film T2 Trainspotting

Ny «Trainspotting»-film: Underholdende, men ikke lenger så friskt

«T2 Trainspotting» skuer bakover, men gråter ikke over spilt pulver.

FILM: Kanskje var det uventede blandingen av det vemmelige og det kule som fikk kinopublikummet til å rette ryggen og sperre opp øynene den gangen da «Trainspotting» smalt inn på kinoene i 1996. Skildringen av livene til en gjeng unge heroinister i Edinburgh gjorde Danny Boyle til en av tiårets definerende filmskapere. Jagende musikk, rastløse klipp og en visuell surrealisme, slik at du ofte ikke var helt sikker på om du så det samme som de magre junkiene eller det de trodde de så, ble blandet med en barsk og direkte åpenhet rundt hva dette livet innebar av sykdom og spy, sprøyter og død. De herjede hovedpersonene var desperate og fattige, fullstendig prisgitt sin egen avhengighet, samtidig som de ble gestaltet av unge skuespillere med magnetisk utstråling, som ikke helt tilfeldig slo gjennom omtrent samtidig som «heroin chic» var en ting. «Trainspotting» var veldig her og nå, det vil si veldig der og da.

T2 Trainspotting

4 1 6

Drama, komedie, action

Regi:

Danny Boyle

Skuespillere:

Ewan McGregor, Jonny Lee Miller, Ewen Bremner, Robert Carlyle

Premieredato:

24. februar 2017

Orginaltittel:

T2 Trainspotting

Se alle anmeldelser

Må se bakover

Slik sett er står ikke «Trainspotting» særlig lagelig til for oppfølgerhugget. De unge mennene med glatte ansikter og vidåpne øyne er nå feterte navn med en filmografi full av den sedvanlige blandingen av godt og pinlig, i litt forskjellige blandingsforhold. Ewan McGregors halvt eiegode og halvt forrykte smil blir aldri igjen det nye store.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Heldigvis innser «T2 Trainspotting » at den ikke har noen naturlig plass i avantgarden. I stedet skues det bakover. Renton (McGregor) vender tilbake til Edinburgh, og må konfrontere kameratene han lot i stikken tyve år tidligere. Han og Sick Boy (Jonny Lee Miller) morer seg med å robbe katolikkhatende protestanter som synger slaget ved Boyne i 1690, men selv drømmer de seg også bakover i tid. Både de og den skadeskutte fuglen Spud (Ewen Bremner) synes å ha havnet i junkielivet fordi det er vanskelig å gå inn for noe annet. Alle andres livsprosjekter virker tåpelige, bygget opp rundt et sett av forventninger som ikke er deres egne.

Etter hvert kommer det en ny oppgitt monolog, et stykke satirisk spytting som i seg selv er rimelig konvensjonell, med forutsigbare skyteskiver som Twitter og Facebook. Opprøret har blitt en floskel. Noe av det som hakker i «T2 Trainspotting» er den ikke alltid elegante vekslingen mellom den gang og nå, mellom høflighetsvisitter til døde venners graver og pliktskyldige referanser og noe som skal føles mer akutt.

Deilig usentimentalt

Samtidig er Doyles filmspråk fremdeles energisk og skittenvakkert, og preget av regissørens helt særegne grep om svimmel dopsymbolikk og storslåtte avstandsbilder, gjerne i sykelige toner av gult og grønt. Alt er deilig usentimentalt. Det nye kriminelle prosjektet til Renton og Sick Boy har passelige mengder humor og håpløshet.

Det er driv og fokus i all kavingen, det blir etter hvert riktig så spennende, og for de som syntes den uforutsigbare psykopaten Begbie (Robert Carlyle) var et høydepunkt, så har han ikke endret seg på annen måte enn at det har blitt noen kilo mer av ham. Det største og mest skadde hjertet, med langt høyere puls enn er tilrådelig for noen, tilhører fremdeles den ulykksalige Spud, som går rundt med en storøyet hjelpeløshet som banker gjennom lerretet – selv om Boyle muligens overforbruker Bremners smale, overordentlig filmbare fjes.

Verden har kanskje løpt fra Renton og vennene hans. Men «T2 Trainspotting» gjør det klart at siste tog ikke har gått ennå.