NOVELLEMESTER: Gunnar Lunde døde i 1993, 49 år gammel. Bak seg hadde han 22 utgivelser. Nå kommer et omfattende utvalg av fortellingene hans ut på ny.
NOVELLEMESTER: Gunnar Lunde døde i 1993, 49 år gammel. Bak seg hadde han 22 utgivelser. Nå kommer et omfattende utvalg av fortellingene hans ut på ny.Vis mer

Ny vår for glemt kultforfatter

Comeback for Gunnar Lunde, som ville fylt 70.

Meninger

Gunnar Lunde (1944-1993) dukket opp som en annerledes stemme på 1960-tallet, i skyggen av de forfatterne som slo an tonen i tida. Når trender styrer litteraturlivet, har den som står utenfor de rådende miljøene, lett for å havne i bakleksa. Lunde var ikke knyttet til Profil-kretsen, han opererte på egenhånd. Da er det lett å bli glemt. Som for eksempel Vigdis Stokkelien, Idar Kristiansen eller Vidar Sandbeck, for å nevne noen.

Men nå gjelder det Gunnar Lunde. I morgen, den fjerde februar, ville han fylt 70 år, og ildsjeler i Liv Forlag lanserer «Utvalgte noveller» på Verkstedet bar i Hausmannsgate i Oslo. Espen Haavardsholm vil lese tekster og Einar Økland introdusere. Lunde var lærer da han debuterte i med novellesamlingen «Flukten fra en flukt» i 1967.

Einar Økland anmeldte boka i Verdens Gang. «Eg hadde ikkje lese noko så overtydande og sprekt som kritikar og datt av pinnen,» skriver han i forordet til «Utvalgte noveller».

Økland begynte etter hvert å brevveksle med Lunde, noe han forteller inspirert om i forordet sitt. Etterordet er skrevet av dikterens sønn, Erik Lura. Det er meget rørende. De 12 åra Gunnar Lunde var pappa, skriver Lura varmt om. Men han forteller også at han ikke hadde kontakt med sin far etter at han fylte 13.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da hadde Gunnar Lunde 12 år igjen å leve, men han hadde altså ingenting å gjøre med barna sine. Det gikk i det hele tatt ikke så bra med ham. Han var plaget av de gamle parhestene depresjon og alkohol. De knekte ham i en alder av 49 år.

Som dikter er Gunnar Lunde blitt sammenlignet både med Franz Kafka og Charles Bukowski. Særlig novellene maner fram drømmeaktige, absurde situasjoner i hverdagen, skildret med en «svart latter», som tittelen lyder på en av bøkene.

Flere av romanene gir bilder av typer Erik Lura karakteriserer som «en ensom person fanget i sitt eget sinn». Folk som ikke fikset et borgerlig dagligliv og som mislyktes i trivielle situasjoner.

Titlene på romantrilogien «Klovnens vakre død» (1979), «Klovnens desperate liv» (1980) og «Klovnens store kjærlighet» (1981) eller to binds verket «Veien til Turid» (1983) og «Veien fra Turid» (1984) forteller sitt om en mann som strevde, men som lyktes best når han skildret sine egne nederlag med en bitende form for humor og satire.

I sin nyeste bok, «Forgjengar med fotnotar», trykker Einar Økland opp artikkelen «Ein dag i august», fra 2010. Der skriver han om Gunnar Lunde:

«Novellene hans frå 1960-70-åra bankar av samtidspuls, naivt, sentimentalt, patetisk, komisk, samtidig kjølig og nøkternt. Men det er Gunnar Lundes tale som fyller tekstane. I dei er røysta framleis å høyre. Gunnar Lundes røyst er særmerkt, men lett å oppfatte, lett å forstå. Hans tale er alvorleg, sjølv om andre ler. Han er fortvila, også når han er klovn. Men alt han skriv og gjer, viser meg kor på avgrunnskanten eiga røyst kan vere.»

Etter sin død har Lundes hatt en kultklang blant spesielt interesserte. Han utga 22 bøker. 16 av titlene fins på antikvariat.net, for den som er interessert. Men skaff deg først «Utvalgte noveller», som rommer 28 fortellinger, redigert av Glenn Johansen. En klassiker til glede for nye lesere.

Vis mer