Ny verdensorden

Bush-doktrinen tilsier diktat. Men for virkelig å bekjempe terrorismen må man forstå hva som skaper den, skriver Trond Ali Linstad.

BLIR DET krig mot Irak? Eller mer presist: Velger USA-administrasjonen å gå til krig? Da kan dette bli et farlig sted, Doha, hovedstad i Qatar, en halvøy i Persiabukta. For bare noen mil sør for byen ligger Al-Udeid, en amerikansk base. Den forventes å bli hovedkvarter for den amerikanske overkommandoen i tilfelle et angrep på Irak.

Ny verdensorden? Ja, vi er på vei mot den. En orden der USA er suverent den mektigste militære og politiske makt i hele verden, og der alle andre må forholde seg til dem. «Dere er enten med oss eller mot oss,» sa president Bush til verden etter 11. september 2001. Enten velger dere side med sivilisasjonen, det vil si «oss» (USA), eller dere velger side med det onde, barbariet, hvilket vil si å velge side med «dem».

Ve de stater som velger feil. Dette er den nye Bush-doktrinen, som preger amerikansk utenrikspolitikk, og som vil gjøre det enda mer i fremtiden. Den erklærer amerikansk hegemoni, overherredømme, og gir USA diktatets rett, til å fortelle andre hva de skal gjøre og mene.

UTEN Å SAMRÅ seg med noen skal USA kunne intervenere etter ønske. Og den som måtte stille seg tvilende (som FN?), gjør seg «irrelevant». Hva annet kan et land gjøre enn å jenke seg etter amerikanerne, for ikke å bli umyndiggjort, slik det skjedde i forhold til Irak? Vi husker at de fleste land, i Europa og andre steder, i utgangspunktet ikke delte USAs syn på hvordan forholde seg til Saddam Hussein. Mange tvilte på at han virkelig representerte en slik trussel mot USA, eller mot verdensfreden. Flere forhold ga belegg for det.

Internasjonalt institutt for strategiske studier la frem en rapport der det fremkom at Saddam Hussein står langt svakere nå, i forhold til å ha masseødeleggelsesvåpen, og alle andre typer våpen, enn han gjorde i 1991, før Golf-krigen. (The Independent, 10. september 2002.) En rapport fra CIA ga ikke grunnlag for å hevde at Saddam utgjør noen umiddelbar trussel mot USA.

Men den amerikanske administrasjon handlet i samsvar med Bush-doktrinen, og krevde underkastelse av Saddam. Ingen vil vel bli ansett som «irrelevant», eller verre, som «mot USA», så amerikanerne fikk det som de ville: en FN-resolusjon som USA håndhever. Visst er Saddam en kriminell! Kall ham gjerne en gal diktator. Men det er nytt når Bush hevder at USAs standpunkt til Saddam er moralsk betinget. Saddam var ikke mindre umoralsk før.

Da SAMARBEIDET USA med Saddam. Saddam angrep Iran oppmuntret av USA, som leverte militært utstyr, ga store kreditter, og delte militær etterretning med Saddam, blant annet satellittbilder. De bildene hjalp Saddam til å bombe iranske styrker med giftgass. (Int. Herald Tribune, 12.- 13. oktober 2002.)

Moralske er heller ikke en del sider ved den nye Bush-doktrinen. Den styrker USAs samarbeid med Russland, India og Kina, når disse statene bekjemper voldelige opprørsgrupper, «terrorister», som utvilsomt fremmer legitime krav, men som ikke vinner frem på grunn av forståelsen mellom USA og de respektive stater. USA kommer heller ikke andre opprør i møte, som for eksempel det palestinske. «Skal Sikkerhetsrådets resolusjoner bli respektert, eller satt til side uten konsekvenser?» Slik spurte president Bush i sin tale til FNs hovedforsamling 12. september. Meningen var klar: Irak skal stilles til ansvar.

Vi kan videreføre spørsmålet slik: Skal Sikkerhetsrådets resolusjoner bli respektert, eller satt til side uten konsekvenser - også når det gjelder Palestina? I det spørsmålet setter USA resolusjonene til side. Ta Sikkerhetsrådets resolusjon 242, etter seksdagerskrigen. Den viser til det «utillatelige» ved å erobre landområder ved krig. Og den krever i samsvar med dette at Israel trekker seg tilbake fra (de) okkuperte områder. I 35 år er den resolusjonen blitt satt til side, mens resolusjonen nå, om Irak (1441) kreves gjennomført umiddelbart. Truer ikke Palestina-konflikten «freden»?

ELLER TA resolusjon 252 om Jerusalem. Den erklærer at alle forsøk fra Israels side på å endre byens legale status, inkludert ekspropriering av jord og eiendommer på den, er ugyldige, og kan ikke endre byens status. Nå vil USA endre byens status. USA godtar at det av Israel okkuperte Jerusalem skal innlemmes i den israelske staten, og bli Israels «evige hovedstad» - stikk i strid med FNs vedtak.

Vi er enten med eller mot USA, sier Bush. Og skillet går mellom sivilisasjon (representert ved USA) og barbari. Terrorisme representerer barbariet. Så er det i hvert fall ingen «sivilisasjonskonflikt», mellom Vesten, islam, konfutsianisme, og så videre. Det godes fiende er terrorismen. USA har pålagt seg å vinne i den striden. Og metoden er, synes det, ren makt. De som ikke er med oss, er mot oss. Bush-doktrinen tilsier diktat. Men for virkelig å bekjempe terrorismen må man forstå hva som skaper den. Man kan undertrykke den snart her, snart der, men så dukker den opp igjen så lenge mange nok ikke finner en annen vei.

Så gi dem en annen vei, i hvert fall de rasjonelle blant folk, undertrykte folk, fattige folk, som reagerer på maktens arroganse. Drener frustrasjonens kilder.

DEN AMERIKANSKE hegemonismen inviterer til frustrasjon, så lenge den ikke går sammen med rettferd. Jeg sitter på hotellet i Doha og skrur på en TV-stasjon. Den viser de siste nyhetene. Vi ser israelske tanks rulle inn i Hebron. Soldater sprenger hus i lufta, hvor de «mistenker» motstandsaktivitet. Familier leter i ruinene. Forskremte barn ser på, mens kvinner sørger og gråter. Neste dag ruller styrker inn i Gaza, der Israel også er okkupant. De utøver den samme volden.

«Nok er nok,» sa president Bush i en tale, 4. april i år, om Israels militære invasjon. Han krevde at styrkene «umiddelbart» trekker seg ut. Så skjedde det ikke mer, fra USAs side. Og Israel invaderer som før. Etter nyhetene sender TV-stasjonen en film. Den er fra korstogstiden. Vestlige inntrengere nærmer seg Det hellige landet. De kommer over havet i båter, med vindfylte seil påmalt kristne kors, eller til hest og fots over land, med kristne kors på sine hvite kapper.

Vi ser heftige slag, mellom inntrengere med blanke sverd og forsvarere med krumme sabler. Kristne angripere mot Østens forsvarere! Det gir et feil bilde av verden. Men kan fremmes av de avviste, frustrerte.

HEGEMONISME, arroganse, diktat og undertrykking er hovedmomenter i analysen nå.

Et annet tema er følsomt. Det angår pressgrupper i USA, og motsetninger i den amerikanske administrasjonen. Når USA nå går mot hegemoni, blir dette ikke uinteressant. «Tenk dere Saddam Hussein med et kjernevåpen,» sa Bush. Og spurte hva det ville bety for Israel. Den bekymringen spille inn for USAs diktat til Irak. Det er ikke rart. Israel kan være utsatt. USA ser på Israel som en venn. Det siste underbygges av pressgrupper, som er sterke i det amerikanske samfunnet. Hvor sterke bør kunne vurderes.

USA har i dagens situasjon valgt å rettferdiggjøre Israels okkupasjon av Jerusalem, og godta at byen innlemmes i Israel, i strid med FNs vedtak. Slikt er provoserende handling. Det tjener ikke amerikanske interesser om å innta en hegemonistisk rolle, når man så grovt misbruker sin ledende stilling.

DET ER VANSKELIG å se andre årsaker til dette enn pressgrupper. De opererer på siden av det demokratiske systemet, og driver frem vedtak som ikke alltid samsvarer med amerikanske interesser.

«Den israelske lobbyen er sterk,» skriver Robert Fisk, en høyt respektert britisk journalist. Den påvirker politikere og presse, og styrker båndene til Israel. (The Independent, 9. juli 2002.) Olje er også et tema. Amerikanske oljeselskaper er stengt ute fra Irak. Veltes Saddam, får de slippe til, og kan ta ledelsen i å utnytte landets veldige oljereserver.

Hva blir konklusjonen? USA går mot hegemoni. Intervensjon og diktat blir resultatet. Andre store stater, som de i Europa, stiller i andre rekke. De vil måtte lene seg til USA, for ikke å bli «isolerte».

ENKELTE LAND og folk, i det vi kaller den tredje verden, kan finne USAs diktat urimelig og arrogant. De deler ikke amerikanske synspunkter. Kanskje har de legitime krav som Bush-doktrinen ikke tilgodeser.

Frustrerte elementer blant dem vil henfalle til væpnet aksjonisme. De får et omland av sympati. Spørsmålet blir om ikke aksjonismen, og sympatien, i virkeligheten underbygger hegemonismen.

Slik ser verden i øyeblikket ut her fra Qatar. (Les mer på www.koranen.no.)