Nyansene bak hijaben

HIJAB: Som vanlig har hijab-debatten endt opp i sidegate – for og imot hijab hos norsk politi. Det er viktig å ta standpunkt – selv er jeg imot – men når dette blir det eneste målet med debatten, forsvinner en del nyanser. Dette svekker vår kollektive forståelse av det fenomenet vi skal ta stilling til. Og det er synd, all den tid denne beslutningen berører mange mennesker; målet bør ikke bare være handling, men forståelse.

En av dem som bidrar til denne ensrettingen er Hege Storhaug. Som så ofte før velger hun (Dagbladet 11.02.09) å overse en bestemt gruppe blant de berørte: Hun har ennå ikke tatt inn over seg at det finnes kvinner som av egen fri vilje velger å bære hijab – selvstendige og såkalt moderne kvinner, som i like høy grad som henne er klar over at mange muslimske kvinner lever i skyggen av Mannen. Storhaug og alle andre som jobber mot undertrykking, gjør en viktig jobb, la det være klart. Men ville de ikke gjøre en like god jobb om de nå innrømmet at hijab ikke alltid, ikke nødvendigvis må være undertrykkende? For det finnes åpenbart mange eksempler på dette.

Like åpenbart er det at hijab primært brukes repressivt, og i så måte er dette skautet blitt er et rettmessig symbol på kvinneundertrykking i Islams navn. Men symbolet skjuler flere nyanser enn vi liker å tro. Akkurat som det finnes vestlige, sekulære kvinner som undertrykkes, finnes det "frigjorte" muslimske kvinner. Noen av dem velger ikke å bære skaut, mens noen gjør det.

Forskeren Berit Gullikstad har gått gjennom debatten som fulgte av det franske forbudet mot religiøse symboler i skoler og offentlige institusjoner. Det viser seg at så vel motstandere som tilhengere av hijab bruker argumenter om kvinners selvbestemmelse og verdighet. Med andre ord: Prinsippene som skal styre våre valg, kan tolkes ulikt, og Hijab betyr ikke det samme for alle. Det er en sannhet som utfordrer vårt forblindende behov for forenkling i prinsippsaker.