INGEN FORSVARER AV FRP: «Siden flere mener det har ført meg ut på ville veier — at mitt ærend nå er å «forsvare Fremskrittspartiets ære», ja til og med å «hvitvaske» dem — tillater jeg meg å komme med noen oppklarende ord», skriver Anne Holt, her fra Skavlan med blant andre Jan Guillou. Foto: Robert Eklund, Stella Pictures
INGEN FORSVARER AV FRP: «Siden flere mener det har ført meg ut på ville veier — at mitt ærend nå er å «forsvare Fremskrittspartiets ære», ja til og med å «hvitvaske» dem — tillater jeg meg å komme med noen oppklarende ord», skriver Anne Holt, her fra Skavlan med blant andre Jan Guillou. Foto: Robert Eklund, Stella PicturesVis mer

Nyansene som mangler

Bildet med Frp og rasisme er langt mer nyansert enn det (noen) svensker vil ha det til.

Debattinnlegg

John Olav Egeland erklærer poetisk sin kjærlighet til Norge i en kommentar i Dagbladet mandag den 18. november. Han tar til overmål ordet «elsker» i sin munn. Selv avgrenser jeg den slags emosjoner til å gjelde levende vesener jeg kjenner svært godt. Jeg elsker derfor verken Norge eller nordmenn, sånn generelt. Imidlertid blir jeg ved navns nevnelse likevel beskyldt for å stå i fare for å «elske Norge i hjel».

Foranledningen til Egelands bekymring over mitt kjærlighetsliv er at jeg før helgen deltok i en debatt på det svensk-norske talkshowet Skavlan. Diskusjonen tok direkte utgangspunkt i en artikkel i Aftonbladet skrevet av den svenske journalisten og redaktøren Ehsan Fadakar. Artikkelen er etter min mening dårlig skrevet, svært upresis, bærer bud om kunnskapsløshet (eller slurv? - han vet blant annet ikke navnet på Sosialistisk Venstreparti) og dessuten så åpenbart urimelig i sine grove generaliseringer om både Norge og FrP at de få gode poengene som kunne skimtes mellom alt raseriet helt ble borte. Slik sett føyde den seg ganske uelegant inn i en rekke av merkelige synsinger om Norge fra svenske offentlige ytrere de siste par åra. Fellestrekket i disse utspillene kan sies å være en påstand om at Norge er blitt (altså har utviklet seg til) en nasjon med klart nasjonalistisk, brunskimret og egoistisk preg, og at FrP politisk plasseres i bås med noe av det verste vi ser av islamofobe politiske partier i Europa. Blant annet Sverigedemokraterna.

Selv har jeg altså forbeholdt meg retten til å hevde at bildet nok er atskillig mer nyansert enn det (noen) svensker vil ha det til. Siden flere enn John Olav Egeland synes å mene at det har ført meg ut på ville veier, og at mitt og mange andres ærend nå er å «forsvare Fremskrittspartiets ære», ja til og med å «hvitvaske» dem, tillater jeg meg å komme med noen oppklarende ord.

Fremskrittspartiet ble i sin opprinnelige form grunnlagt av en på det nærmeste selverklært rasist, men ikke for å spre rasisme. Siden kom det flere av sorten til, men langt fra bare slike. Gjennom de siste 25- 30 åra har FrP blitt et allsaksparti (om enn ganske rent innenrikspolitisk), men samtidig gjentatt og konsekvent spilt - og vunnet - på fremmedfiendtlige holdninger i befolkningen. Dette har de gjort med stadig større finesse og dyktighet. Dette årets valgkamp ga oss det aller beste eksempelet på politisk gatesmarthet: Det «hemmelige» dokumentet «Tiltak for en økonomisk og kulturelt bærekraftig innvandring».

Dokumentet, som bar bud om en politikk hinsides både menneskerettigheter og andre forpliktelser de fleste av oss ser et visst poeng i å respektere, ble betimelig lekket til media i perfekt avstand til valgdagen. Innholdet ble spredt for alle vinder. Men dette var bare «tanker». Partiledelsen ilte akkurat så langsomt til med å si at hensikten var oppnådd. Lufting av strategier, slett ikke ment for allmennheten, og definitivt ikke behandlet i partiets lovlige organer, var omkvedet. To fluer i én smekk: Ut med budskapet uten egentlig å bli heftet ved det. Nesten genialt, i all sin enkelhet. Det er med andre ord all mulig grunn til utrettelig å bekjempe Frp's holdninger og politikk på dette området. Fra mitt personlige ståsted er det for øvrig all mulig grunn til å bekjempe deres politikk også på en hel haug med andre områder. Men for å nå igjennom i politisk debatt, for å overbevise, ja, kall det gjerne for å «vinne», må diskusjonen være noenlunde presis.

Frp er et 40 år gammelt allsaks- og regjeringsparti - hvor populistisk det enn er. Sverigedemokraterna er et klart islamofobt parti, grunnlagt med utspring i blant annet partiet BSS (Bevara Sverige Svenskt), og kom først inn i Riksdagen for tre år siden. FrP har hatt sine skandaler og eksklusjonsprosesser, som andre norske partier. Sverigedemokraterna har imidlertid erfart så mye skjelettramling ut av kott og skap de siste tre årene, mange på grunnlag av helt utilbørlig rasistisk atferd hos tillitsvalgte og medlemmer, at det til tider hadde vært underholdende om det ikke var for atferdens og uttalelsenes alvorlige innhold.

Å sette likhetstegn mellom disse to partiene er derfor for det første uredelig. Dernest er det klart kontraproduktivt. Man kan selvsagt bryske seg med barske sammenlikninger og vidtgående karakteristikker, som en del mer eller mindre intellektuelle svensker gjør. De er i sin fulle rett, selvsagt, når de hoier fra andre siden av Kjølen og sender spitord mot en befolkning så brunskimret og egoistisk i deres øyne at vi skaffer oss fascister i regjeringen. Men det hjelper ikke oss et skritt nærmere å få overbevist 16 prosent av norske velgere om at de har stemt på feil parti. Fra det helt lille, i mellommenneskelige relasjoner, til det helt store, i forholdet mellom stater, oppnås som regel ingenting ved å skyte spurv med kanoner. Eller løver med atombomber, for å oppgradere skytset til det nivået av alvor som rasisme ligger på.

Rasisme og fremmedfiendtlighet er et omfattende problem i Norge. Først og fremst for dem som i det daglige rammes, av stort og smått, av ord, av taushet, av vold, diskriminering og unnlatelsessynder. Men også for oss andre, rett og slett fordi rasisme forringer et samfunn. Ordskiftet med FrP (og andre innvandringsskeptikere) har da også gått heftig siden den dagen de kom inn på den politiske arena. Det vil fortsette. Skal det bære frukter for oss som tror på et varmere, rausere og langt mer innvandringsvennlig samfunn, er det likevel viktig å vite hva vi snakker om. I hvilken kontekst vi snakker. Og hvem vi snakker til. Kunnskapen om dét synes rimelig fraværende hos de ovennevnte svensker.

John Olav Egeland gir meg i sin artikkel forresten kred for å være verdenshistoriens første til å snakke Jan Guillou i senk. Også på dette punkt tar han feil. Jeg senket ikke den svenske forfatteren. Vi snakket sammen. Vi lyttet faktisk til hverandre. Til slutt var vi ganske enige. Blant annet om at rasisme er uakseptabelt. Kanskje et eksempel til etterfølgelse, på begge sider av Kjølen?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook