Nyanser i svart

Flotte menneskeskildringer og beinhard realisme i narkofilm fra Aalborg.

FILM: Men her er vi ikke i Københavns underverden. Aalborg er åstedet, for «Nordkraft» er bygd på Jakob Ejersbos prisbelønte bestselger med samme navn.Ejersbos roman er kalt vår tids «Hærverk», og Madsen har forbilledlig klart å plukke opp undergangsstemningen blant de utslåtte. Her dreier det seg om nyanser av svart. Alt sentrerer rundt narkotika, misbruk, avhengighet, handel og kriminalitet i alle avskygninger. Madsen skal ha kreditt for å unngå fristelsene til å vampe opp actionnivået, glorifisere eller forskjønne. Her er spy, grisete toaletter, rennende maskara, størknet spytt i munnvikene, brukte kondomer og ufokuserte blikk. Her er lite sensasjonsmakeri, bare en barsk realisme med livsviktige islett av svart humor.

Tre skjebner

Romanen har tre atskilte historier om tre personer fra Aalborgs narkotikamiljø. Historiene berører hverandre, og i filmen er de kryssklippet slik at sammenhengen virker tettere. Her er Maria (Signe Egholm Olsen) som kaller seg «pusherfrau», fordi hun er samboer og kurer for pusheren Asger. Hun henter dop i fristaden Christiania og han vil bli tatoverer. Han øver seg på illeluktende grisehud. Maria vil bli elsket mer enn noe annet, men kjærligheten har dårlige vilkår i stresset etter dop.Allan (Claus Riis Østergaard) er perifer i dette miljøet. Han er sjømann som har gått i land etter en skipsbrann i Stillehavet. Han overlevde, men er vansiret i halve ansiktet. Nå vil han skaffe seg en vanlig jobb, leilighet og kjæreste. Men han innhentes av gammel æresgjeld fra narkomiljøet og av barndomsvennen Frank (Rudi Köhnke), den onde ånden som går igjen i alle historiene.

Håpløs kyniker

Den mest desperate av hovedfigurene er Steso (Thure Lindhardt), som doper seg på alt: heroin, kokain, alkohol ... og litteratur. Han er en håpløs kynikere med en intellektuell tilnærming til livet. Han klamrer seg til kjærligheten til barndomskjæresten Tilde, som er psykiatrisk pasient. De viste hverandre «tissemannen og tissekonen» da de var 11 år gamle og siden har de holdt sammen.Her er flere skikkelser; pushere, bakmenn, pengeutlånere, uteliggere. Realismen er beundringsverdig, og klisjeene er ikke påtrengende. Filmspråket reflekterer rusopplevelsene med surrealistiske virkemidler. Maria svever over senga i opiumsrus, Steso ser dobbelteksponerte bilder i langsom kino osv. Her tar den tidligere dogmetilhenger Madsen billedspråket helt ut i rockvideoenes verden.

Kjærlighetslengsel

De dystre skjebnene griper sterkt fordi det som driver dem er noe mer enn jakten på dop. Kjærlighetslengselen er fellesnevneren, det lille halmstrået i den desperate virkeligheten. Filmen kunne med fordel være kortere enn sine drøye to timer, men griper hele veien.