Nydelig nostalgisk

Men barna gjør større inntrykk enn beistet i «Super 8».

FILM: Det må ha vært fabelaktig morsomt å være J. J. Abrams under arbeidet med «Super 8».

Omhyggelig og kjærlighetsfullt har skaperen av «Alias» og «Lost» gjendrømt sommeren han selv var tretten år: 1979. Alt er sol og sykkelhjul på sandete veier. Walkman'en har blitt en del av ungdomskulturen, og, desto viktigere, Super 8-filmkameraet. I den døsige småbyen Lillian, Ohio, hjelper Joe Lamb (Joel Courtney) den sjefete bestevennen å lage zombiefilm. Til den kvinnelige hovedrollen hyrer de inn den peneste jenta i byen, Alice (Elle Fanning). Så, en kveld, fanger kamera noe det ikke skulle fanget opp. Så begynner, frydefullt nok, mystiske ting å skje.

Klokkerent
Første del av «Super 8» er en gyllen time. Abrams og produsent Steven Spielberg har samarbeidet nært og trukket veksler på sine egne oppvekstår som overtente unge filmskaperspirer. Skildringen av ildsjelen som forsøker å få med seg en halvvillig kameratgjeng foran og bak kamera, av små misunnelser, romantiske konflikter, lojalitet og leken mobbing mellom vennene, er klokkeren, skrevet og instruert og spilt med stor varme og innlevelse. De små bakgrunnshistoriene om enslige fedre som forsøker med vekslende hell å forstå sine barn, er fin. Og Elle Fanning får gjøre en liten stjernevolte der den sensuelt uinteresserte Alice viser seg å ha en større skuespilleråre i seg enn noen kunne drømme om.

Lært av mentoren
Selve science fiction-plottet er mindre inspirert. Det duger, men ikke mer. En dvaskhet trenger seg inn. Om det var noe «Lost» lærte oss, så var det at Abrams er bedre på anslag enn avslutninger, og «Super 8» er klart best mens beistet som du vet vil dukke opp på et eller annet punkt ennå bare er et romsterende, rautende mysterium. I denne fasen viser regissøren at han har lært av sin mentor Spielberg hvordan dagligdagse detaljer kan blandes med uforklarlige for slående effekt - ingen kan vel glemme fjellet i potetmosen i «Nærkontakt av tredje grad» - og flyktende hunder og bordlamper som seiler gjennom luften bærer bud om noe riktig uhyggelig. Oppnøstingen av alle trådene, eller nesten alle, er skuffende skjematisk og forutsigbar. Det virker som om denne delen av filmen ikke egentlig interesserer noen. Ikke Abrams, ikke Spielberg, ikke oss.

Det er og blir det barna som gjør.