Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Mirja Unge, «Jeg går og lever»

Nydelig om bedritent bygdeliv

Svenske Mirja Unge er endelig tilbake - med en rå og ømhjertet roman.

UNGDOMMENS RÅSKAP: Mirja Unge skriver om femtenåringen Tove i «Jeg går og lever», som er Unges tredje roman på norsk, og har mottatt flere priser. Illustrasjonsfoto: Sam Wordley / Shutterstock / NTB scanpix
UNGDOMMENS RÅSKAP: Mirja Unge skriver om femtenåringen Tove i «Jeg går og lever», som er Unges tredje roman på norsk, og har mottatt flere priser. Illustrasjonsfoto: Sam Wordley / Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

BOK: I den grad en roman om bedritent bydeliv, ungdommens råskap og generelt skakkjørte folk kan være nydelig litteratur, er «Jeg går og lever» nettopp det.

Etter over ti år er svenske Mirja Unge tilbake med ny roman, om femtenåringen Tove. Tove bor på bygda sammen en hypersensitiv og verbalt voldelig far, og en søster som invaderer henne emosjonelt og fysisk. Moren har forlatt dem.

På skolen er det minst like ille. Elevene plager lærene og hverandre. Skjellsordene, kvelertakene og spyttklysene sitter løst. Tove prøver å beskytte seg mot de fysiske og verbale krenkelsene: Jakka kneppet opp til halsen for å hindre at gutta på skolen forgriper seg. En plastpose med det nødvendigste klar, så hun kan stikke når situasjonen hjemme blir uutholdelig.

Det er elendig, men Tove har ingen hang til svartmaling, så når hun får spørsmål om hvordan det går, er svaret: «Sitter og driver på og lever bare åssen det, sier jeg, driver ikke aktivt på og tar livet av meg akkurat nå i hvert fall».

Røff skittenrealisme

Unges språk er særegent og ligger tett opp mot tale- og tankespråk. Hun setter ikke komma der vi foreventer, og én setning kan strekke seg over en hel side.

I begynnelsen virker den flytende stilen i Unges romaner uvant og forstyrrende, men ganske snart faller leseren inn rytmen preget av gjentakelser: «hvor skal de hvor skal de bare jeg som ikke skal noen steder».

Galgenhumoren pipler igjennom, som i sitatet ovenfor. Så selv om skitten og hesligheten ligger i tykke lag, og selv om Toves liv stort sett består av at gjengen frekventerer pizzerian der TV-en messer om Saddams invasjon av Kuwait, og av fyllekjøring, festing i bussvrak og av kontinuerlige krenkelser der hver lys følelse drepes ved fødsel - «Hva faen har du å være glad for», som faren sier - er boka en glede å lese.

Den gir et skarpt og rammende innblikk i Toves individuelle livsvilkår, der hun må vokte hvert ord, men er også kollektivfortelling. Vi får innblikk i mange liv gjennom Toves flanering. Hun later som hun ikke bryr seg, tryggest sånn, men har et sensitivt, oppmerksomt blikk på alle rundt seg. Slik nyanseres alt; også de kjipe ungdommene, de ondskapsfulle, tilbakestående og gale i nærmiljøet, den skjøre faren.

Varm hjerteknuser

Siden debuten i 1998 har Unge skrevet romaner og noveller, men også jobbet mye med dramatikk. Det synes i dialogen, i drivet og kraften i «Jeg går og lever». Håpet og varmen løper som en gyllen tråd gjennom fortellingen, som har dyrebare glimt av skjønnhet: Frosten i gresset, traktoren på åkeren, sjeldne øyeblikk av nærhet.

Unge har skapt en suggererende, poetisk, morsom og hjerteskjærende fortelling om rotløs ungdom. Om dem som herdes, eller slukner og går i stykker. Om dem som kjemper hver dag, slik Tove gjør, for å bevare det indre lyset og seg selv - tross all møkka livet generøst byr på. En skikkelig hjerteknuser dette, som anbefales på det varmeste.

PS: Her kan du lese Dagbladet anmeldelser av Mirja Unges «Motsols» fra 2007 og «Jernnetter» fra 2002.