Nydelig om forfall

Med sin fjerde bok befester Johansen sin stilling som en utsøkt forfatter.

BOK: Inghill Johansen er en i beste forstand eksklusiv forfatter. Hun skriver stramme prosalyriske stykker, skrellet ned til det helt essensielle, og har bare utgitt fire bøker siden hun debuterte i 1991.

I sin forrige utgivelse, den Bragepris-nominerte «Klage» fra 2001, reflekterte hun rundt døden, på en original, nesten makaber, konkret måte. Noe av den samme tematikken tas opp i «Forvinne», som paradoksalt nok handler like mye om det som bare blir.

Zoomer inn

Boka åpner særdeles elegant. Johansen starter ytterst ute, blant galakser, stjerner og planeter, for så liksom å zoome inn mot en liten dal der fortellerens oldefar en gang bosatte seg. Med et helt frapperende bilde zoomer hun videre inn mot livet selv uttrykt gjennom de minste rørelser. Om asfalt og til og med stein som beveger på seg. Slik et ansikt har 250 000 følelsesuttrykk. Her er hun spesielt opptatt av en ørliten rørelse ved tinningen like før et menneske dør.

Tingene blir

Jeg-personen reflekterer så rundt sitt lille liv i korte fortellinger: Et gammelt ektepar som døde og en nabohage som da blir overgrodd. Eller dammen der de i gamle dager kastet ting, inntil vannet sank og de gamle tingene igjen kom til syne. For ting forsvinner ikke. I tingene sitter livet selv, eller erindringen om et liv. Det kan vekke ubehag. Som når hun finner sin fars briller, som hun så gjerne ville latt ham få med seg i kisten etter hans brutale død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Senilitet

«Det er først når kroppene våre forsvinner, når huden vår og hendene våre. Når alt det som var oss blir borte, at historien om oss kan settes fri», sier Johansen. Hun spinner videre på sin mors historie da hun forgjeves prøver å kaste morens sykkel, men sykkelen gir ikke slipp. Denne sykkelen moren var så lykkelig over da hun kjøpte. Hun syklet og syklet inntil hun forsvant inn i seniliteten.

Rå komikk

Det er mye litt rå komikk hos Johansen. Som den om pårørendegruppen for Alzheimer-pasienter:

«Vi kommer aldri til å møtes på kafé OBS!!! aksent, breie oss med bleier og melk og vogner. Vi kommer ikke til å vise brystene våre. Vi høster ingen beundring. Det er ingen som strømmer mot oss for å se på den lille. Vi kryper bare sammen. Vi gir ikke liv, vi ser det ebbe ut.»

Hun har også noen nydelige bilder på forfall og død. Hun sammenlikner det med japansk blomsterbinding, «øyeblikkets kunst». Blomstene settes ikke i vann, men forfallet begynner med en gang oppsatsen er ferdig. Den langsomme nedbrytingen har en verdi i seg selv.

Autentisk

Johansen skriver enkelt. Hun bruker mye «som om». Det er ikke alltid like elegant, men effektivt og rett på sak. Eller autentisk, om en kan bruke et slikt uttrykk.

Mest oppsiktsvekkende er hennes særegne blikk og de mange vakre bildene: Som da hun beskriver det dype avtrykket den nå avdøde moren etterlot seg i den gamle sofaen som ingen vil ha. Avtrykk som igjen assosieres med likkledet i Torino.

Solstad

Det er noe ved denne nydelige lille boka som kan virke selvbiografisk, uten at jeg vet noe om Johansens liv. På sin kryptiske måte kommenterer hun det selv i et siste kort fragment. Der er fortelleren på restaurant og ser forfatteren «som så den døde faren sin igjen på en sky.»

Der slutter boka. En unik bok skrevet av en unik forfatter som viser hvordan såkalt navlebeskuende jeg-litteratur kan romme universet selv.