Nydelig om Selma Lagerlöf

Poetisk portrett av en stor forfatter, noe skjemmet av en autoritær fortellerform.

«Kjære frøken Lagerlöf» er en liten bok om den store forfatteren.

Den svenske journalisten og skribenten Jan Verner-Carlsson har satt seg fore å fange personen Selma Lagerlöf i form av det forlaget kaller «en portretterende dokumentarroman». En ikke helt enkel sjanger, men langt på vei har forfatteren lyktes. Vi tror på hans Selma, en sterk, robust, men distré og fantasirik person, som klarer å skape sitt eget liv og unngå skjebnen som gammel jomfru og husholder for familien. En person vi møter i korte glimt, fra barndom, ungdom, fra tida som lærer, de første skritt som forfatter osv.

Forfatteren griper hennes liv, tanker og samtid i et sugende språk, som inngir en følelse av mystikk så langt fra avkledning som vel er mulig. Slik minner boka om den fantastiske romanen om Edith Södergran som Ernst Brunner ga ut for noen år siden, hvor bokas styrke nettopp var å skape en stemning av forfatteren mer enn et realistisk bilde.

Verner-Carlssons intensjon forstyrres dessverre av den autoritære tonen i boka, skapt av fortellergrepet. I monologs form henvender han seg direkte til Lagerlöf, «Selma», og omtaler hennes liv og følelser som om hun selv ikke var herre over disse, som en voksen til et barn. For leseren virker dette forstyrrende, og ikke minst kolliderer det med bildet av Lagerlöf som en sterk og uavhengig person. På den annen side undres leseren over forholdet mellom Lagerlöf og hennes venninner - og i denne forbindelse: Hvor er mennene?

Selv om denne boka nettopp ikke går inn for å avsløre, blir bildet vel ufullstendig når fortelleren ikke går inn på den erotiske kjærlighetens område.

Er det mannen i forfatteren som tar over? Er det biografisk bluferdighet? Ikke vet jeg, men denne nydelige lille boka mangler altså ikke mye; ikke annet enn litt ydmykhet, litt dristighet.