Nydelig portrett

Hva er en mor? Ikke slik som Maris mor. Maris mor er alkoholisert, hun sier ting som de er, hun er sprø, dum, og drita. Men det gjø'kke no, som mor selv ville sagt.

Vigdis Hjorths siste roman er et portrett av en mor sett gjennom en ung pikes øyne. Mor er perfekt, sier datteren, bortsett fra én ting. Denne ene tingen er morens vaklende forhold til alkohol. Mor drikker, og Mari liker det ikke.

Men mor har andre sider. Hun er altoppslukende individualistisk, nysgjerrig og fantasifull, og har datterens hele og fulle oppmerksomhet og kjærlighet. Ikke uvanlig for alkoholikere, men Mari undres over sin mor, er fascinert og tenker over hva hun sier. Rare ting om uavhengighet, om frihet, om andre mennesker. Alkoholen er morens vern mot verden som hun er veldig åpen for, men den er også en brekkstang mot den borgerlighet hun har vokst opp i, og som også Mari er omgitt av, bare ikke hos mor. Mor vil det motsatte av alle andre, og bryr seg ikke om hva noen mener. Heller ikke Mari. Hva kan Mari gjøre da?

Rørende

Vigdis Hjorth berører et spesielt tema, den uansvarlige mor. Vi har møtt det før, men ikke slik, ikke så nyansert, varmt og forståelsesfullt som her. Så er heller ikke boka skrevet ut fra datterens perspektiv alene. Mors stemme gjaller gjennom teksten, forsiktig formidlet av datteren. For mor er ærlig. Løgnen som pleier å følge alkoholismen, finnes ikke i denne historien, noe som kanskje gjør mors hverdagssvik lettere å bære. Slik er ikke historien trist, bare litt vemodig, et rørende bilde av en mor som nekter å være mor.

Lett og elegant

Og Hjorth har funnet en nydelig språklig rytme i denne boka. Lett og elegant, nesten motstandsløst tegnes mor. Teksten beveger seg som dovne dønninger, vokser fram, synker ned, i fin balanse mellom det prosaiske og det inderlige. Tendensene til ukledelig farse fra tidligere bøker fins bare i svært neddempet form. Jevn, leken, overraskende og vakker, det er hva denne boka er. Fint å se, fint å lese.