Nye Ahus.com

Vi mennesker synes å være skapt slik at vi er tilbøyelig til å tro på enhver påstand bare den blir gjentatt ofte nok. Dette synes å gjelde uansett hvor urimelig påstanden er. En av de mest seiglivede myter er at vi bare kan løse problemene med manglende behandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten ved å bevilge mer penger. Utgiftene til spesialisthelsetjenesten var i 2007 økt til hele 80 milliarder kroner. Vi burde se nærmere på bedre organisatoriske løsninger.

De første avdelingene ved Nye Akershus Universitetssykehus (Nye Ahus) ble tatt i bruk i april i år. Man har planlagt full drift av det nye sykehuset fra 1. oktober 2008. Men sykehuset åpner i etapper før dette skjer. Nye Ahus skal betjene hele befolkningen på Romerike og tre bydeler i Oslo. Stensby sykehus er et lokalsykehus på Romerike som nedlegges som et fullverdig sykehus.

Når vi får høre at Akershus universitetssykehus er så nedslitt at takene nesten ramler ned i hodene på folk, er det få eller ingen som protesterer. Ingen protesterer når de får høre at det er hensiktsmessig å rive Akershus universitetssykehus for å bygge opp et nytt sykehus, selv om kostnaden er på hele 8,1 milliarder kroner. Det nye sykehuset blir riktignok framstilt som en arkitektonisk perle og det blir mye ny, avansert og komplisert datateknologi. Men vi får bare en beskjeden økning i antall sengeplasser. Vi tar da med i regningen at Stensby sykehus skal nedlegges som et fullverdig sykehus. Bevilgningene til det nye sykehuset virker derfor langt på vei bortkastet. Det koster bare en brøkdel å pusse opp de to sykehusene som skal rives og nedlegges.

Bare rentene av dette beløpet er nok til å lønne omkring 400 privatpraktiserende spesialister i psykiatri. Da er både kontorhold og forbruksutstyr inkludert. En bedret tilgang til psykiatrisk behandling har i flere år framstått som et prioritert behov. Men her velger vi altså å bruke 8,1 milliarder kroner til å erstatte sykehus som er i full drift og nesten har samme kapasitet. Det virker rimelig at det også fra politikere kommer krav om gransking for å komme til bunns i beslutningsprosessene slik at samme fadese ikke skal gjenta seg.

Det nye sykehuset satser på utstrakt bruk av datateknologi for å utføre repeterende oppgaver. Dette gjelder blant annet regelmessig tilførsel av faste medisiner og forbruksvarer. Man satser også på teknologi for talegjenkjenning, slik at leger kan og skal diktere sine journalnotater direkte til en computer.

Det er ment at den mekaniske moderniseringen vil frigjøre menneskelig arbeidskraft, slik at de ansatte kan bruke mer tid på pasientbehandling og omsorg i en hektisk arbeidsdag. Man skal oppnå bedre sikkerhet og effektivitet. Pleierne klager stadig over at tiden ikke strekker til. Man skal også oppnå mindre driftskostnader.

Men har noen hørt om en helsereform, forskrift, direktiv eller modernisering som har gitt mindre kostnader?

At tid blir frigjort kan virke nyttig, men er det troverdig? Dette virker tvilsomt av to årsaker.

Det kan se ut som om man vil bruke kompliserte og avanserte datasystemer for å utføre relativt enkle arbeidsoppgaver som ikke er spesielt tidskrevende. Da får man liten tidssparende effekt, men økt sårbarhet. Medisinsk personell vil lett gjøre seg avhengig av at datasystemer fungerer. Nå vil avansert datateknologi vanligvis fungere, men ikke alltid. Se bare på datasystemene som styrer signalanleggene på NSB. Som kjent går ikke alltid togene som planlagt.

Helse og omsorgsdepartementet sender stadig ut nye direktiver som er arbeidskrevende og derved tidskrevende. Denne utviklingen begrenses neppe av komplekse datasystemer, snarer tvert imot.

Dette skjer fordi det samme departement ikke på forhånd har utredet tilstrekkelig konsekvensene og effektene av disse direktivene. Det er ikke kommet noen signaler fra departementet om at denne praksisen skal evalueres nærmere når det gjelder konsekvenser og effekter. Det er lettere å sende ut nye direktiver enn å trekke noen tilbake.

Gjennom det siste året har vi opplevd at legespesialister av Helse- og omsorgsdepartementet er blitt pålagt stadig flere oppgaver av ikke-faglig karakter. Det dreier seg om en rekke tidsregistreringer, diagnosekoder, prosedyrekoder og andre koder. Hva som har vært hensikten med dette har vi ikke klart å få noe svar på fra Helsedepartementet. Men hovedpoenget her er at man i stadig større grad bruker fagpersonell til å utføre rene sekretærfunksjoner. Helsepersonell får stadig mindre tid til å utføre sitt fag og utvikle sin faglige kompetanse. Det er imidlertid rimelig å tro at helsearbeidere stadig får en større undringskompetanse.

Spesielt er det underlig at anestesileger blir pålagt slike oppgaver. Disse må følge pasienter svært tett under operasjoner og like etter operasjoner for at grunnleggende livsfunksjoner skal opprettholdes. Nå er det svært sjeldent at det oppstår komplikasjoner pga. mangelfull overvåking, men det skjer dessverre. Det er imidlertid viktig at anestesilegen får de beste muligheter til å ha fullt fokus på pasienten. Å pålegge anestesileger og andre leger å utføre en rekke meningsløse prosedyrekoder virker distraherende og er egnet til å svekke fokus på pasienten.

Helsepolitiske forordninger er ofte egnet til å svekke linjen mellom lege og pasient. Vi får lengre vei og lengre tid mellom pasient og sykehus ved bare å satse på et stort sykehus i en region når man samtidig fjerner viktige sykehusfunksjoner fra lokalsykehus. Men svært ofte er behandlingsresultatet mest avhengig av transporttida til sykehuset. 25% av dem som dør av hjerteinfarkt, dør i løpet av første time.

Ved å nedlegge Stensby sykehus er det forståelig at lokalbefolkningen blir urolig. Vi ser over hele landet hvordan lokalbefolkningen gjennom sine fakkeltog forsøker å bevare sine lokalsykehus. Disse gir pasienter og helsepersonalet trygghet og oversikt, selv med færre datamaskiner. Eller er det slik at lokalbefolkningen selv ikke forstår sitt eget beste?

Men fakkeltogene vet ikke hvem de demonstrerer mot fordi helsevesenet er så uklart organisert. Helseministeren har gjennom helseforetakene delegert vanskelige helsepolitiske ansvarsområder til usynlige administrerende direktører som ikke kan velges av folket. For mange framstår dette som et demokratisk problem. Det er neppe i befolkningens interesse at styrende helsepolitikere tåkelegger sitt ansvar gjennom uklare administrative systemer. I Dagsrevyen 27. april ble det for øvrig referert til en undersøkelse som viste at bare 5 prosent av befolkningen hadde tillit til våre helsepolitikere.

Det er vanskelig å se at Nye Ahus representerer et effektivt tilskudd til vårt helsevesen. For pasienter fra Romerike i helsekø er det nok en mager trøst at de venter på behandling i et sykehus som framstår som en arkitektonisk perle og som er spekket med avansert elektronikk.