Nye avsløringer om norske jøder

Berit Reisels nye bok bringer så mye nytt om norske myndigheters neglisjering av jødene at den bør bli stående som en bauta i norsk etterkrigshistorie.

FANGESKIPET: Det tyske skipet Donau tok 530 norske jder til utryddelsesleirene i 1942. Foto: Georg W. Fossum / NTB
FANGESKIPET: Det tyske skipet Donau tok 530 norske jder til utryddelsesleirene i 1942. Foto: Georg W. Fossum / NTB Vis mer
Publisert

I dag lanseres psykolog Berit Reisels bok om plyndringen av jødene i Norge under andre verdenskrig og kampen for å få erstatning for verdier som ble tatt fra dem. Det er ei bok som vil vekke oppsikt.

Berit Reisel ble født 7. juni 1945, samme dag som kong Haakon 7 kom tilbake til Norge. En del av familien klarte å flykte til Sverige, men to av hennes besteforeldre, tre onkler og ei tante døde i tyske konsentrasjonsleirer.

Helt fra hun som treåring var med mora si til Onkel Stats kontorer i Oslo for å forhøre seg om hvor familiens konfiskerte verdier var blitt av, har hun vært opptatt av den manglende erstatningen til jødiske ofre for den tyske okkupasjonen.

All jødisk formue ble konfiskert av NS og tyskerne, bare en brøkdel ble levert tilbake etter krigen.

Historikeren Bjarte Bruland og den tidligere DN-journalisten Bjørn Westlie kom i 1995 med flere avsløringer om dette ranet av de norske jødene etter krigen. Inspirert av dem bestemte Reisel seg sommeren 1995 for å ta opp kampen mot norske myndigheters manglende interesse for denne skampletten i norsk etterkrigshistorie. Bruland og Westlie ble med på laget.

Initiativet hennes førte til at det såkalte Skarpnes-utvalget, ledet av fylkesmann Oluf Skarpnes, ble nedsatt i 1996. Resultatet var klart to år seinere, da norske jøder fikk et samlet erstatningsbeløp på 450 millioner kroner.

Viktig, men skremmende

Boka Reisel har skrevet, som omhandler både det som skjedde etter krigens slutt og det hun opplevde på 1990-tallet, er svært viktig, men samtidig både flau og skremmende lesning når det gjelder norske myndigheters holdning til de norske jødene. Her presenteres mye nytt og relativt ukjent stoff.

SKARPNES-UTVALGET: Utvalget overleverte sin innstilling til Justisminister Gerd-Liv Valla i 1997. Berit Reisel og Bjarte Bruland (t.h) var uenige med leder Oluf Skarpnes (t.v) og flertallet av utvalget. NTB: Tor Richardsen
SKARPNES-UTVALGET: Utvalget overleverte sin innstilling til Justisminister Gerd-Liv Valla i 1997. Berit Reisel og Bjarte Bruland (t.h) var uenige med leder Oluf Skarpnes (t.v) og flertallet av utvalget. NTB: Tor Richardsen Vis mer

Som et ledd i sine undersøkelser møtte Reisel 90-årige Rolf Svinndal, som under krigen var avdelingsleder i det såkalte Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Ifølge Reisel gjorde Svinndal det klart at han fortsatt var nazist og at han ikke angret på noe av det han hadde gjort.

Reisel skriver at det under møtet kom fram at de konfiskerte jødiske verdiene skulle fordeles etter et sinnrikt system.

Okkupasjonsmakten skulle ha det som var av gull, sølv og smykker – blant annet for å dekke utgiftene til å sende jødene til de tyske dødsleirene med skipene «Donau», «Monte Rosa» og «Gotenland».

Så skulle statsapparatet, Nasjonal Samling og norske frontkjempere ha sitt. Før det hadde både «gode nordmenn» og nazister stjålet av lasset.

En bobestyrer spilte bort 70 000 kroner på poker, kan forfatteren fortelle.

Mye motgang

Etter krigen ble det nesten umulig for de overlevende norske jødene å få den erstatningen de mente de hadde krav på. Ifølge boka hadde mye av det som skjedde de reneste kafka-proposjoner. Mange slet med å kunne dokumentere at deres kjære hadde omkommet i Hitlers konsentrasjonsleirer – de hadde jo ingen dødsattest, må vite. Andre måtte kjøpe igjen gjenstander som var stjålet fra dem, for bare å nevne noe.

Slik Reisel beskriver det, møtte hun motgang fra første stund da hun begynte å grave i saken. Per-Arne Skogstad, ekspedisjonssjef i justisdepartementet, var i utgangspunktet ikke interessert i å nedsette noe utvalg. Han så på Reisel og andre jøder som inhabile i saken, går det fram av boka.

I boka er vi med på hennes reise gjennom den såkalte jødebo-prosessen, fra skepsis til frustrasjon, sinne, fortvilelse, optimisme og pessimisme. Hun skriver at hun ble presset av daværende statssekretær Rakel Surlien og av utvalgsformann Olav Skarpnes. Hun skal ha blitt utsatt for løgner, fordreininger og lureri, og omtaler noe av det som skjedde som «skuespill».

Skarpnes, Skogstad og historikerne Ole Kristian Grimnes og Hans Fredrik Dahl står på shitlista hennes, mens utenriksdepartementets Wegger Strømmen og politikerne Jo Benow, Kjell Magne Bondevik, Petter Thomassen, Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg får skryt for sin innsats.

Uten motstemmer

Dette er ei bok som er skrevet fra et subjektivt ståsted uten motstemmer. Reisel bygger blant annet på forskning, eksisterende litteratur, intervjuer, notater og referater fra møter. Angrepene på navngitte personer er harde. Det er så man av og til spør seg om ikke dette er på grensa til det injurierende.

Det som skjemmer boka litt, er at den innimellom er for påvirket av forfatterens møtenotater. Referater om hvem som sa hva i den og den sammenheng, er ikke alltid like interessant. Det er heller ikke oppramsing av tall og beregningsmodeller. Men her har forfatteren kanskje tenkt på hvor viktig det er å stå fram som troverdig i en så betent sak.

Uansett bringer denne boka så mye nytt om norske myndigheters neglisjering av jødene etter andre verdenskrig, og motstanden mot å gjennomføre et rettferdig erstatningsoppgjør på 1990-tallet, at den bør bli stående som en bauta i norsk etterkrigshistorie.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer