Nye Bond

Grundig på alle felter.

BOK: Forfatteren Ian Fleming ville vært 100 år i år. Hans romaner om James Bond fra 50- og 60-tallet har gjort ham til den forfatteren - kanskje sammen med Frederick Forsyth og John Le Carré - som har gjort mest for at spenningslektyre i hvert fall har fått noe av den respekten og æren den fortjener.

Agent 007 James Bond, med tillatelse til å drepe, og ellers dametekke og kampferdigheter langt utover det vanlige har blitt evaluert, analysert og omtalt i et antall bøker det blir få underholdningsfenomener til del.

For ikke å snakke om at både Bond og romanene har stått modell for et utall bokserier og agenter. En hemmelig agent uten nummer foran navnet på 60-tallet var så godt som sjanseløs i kamp mot spioner og forbrytere.

Alias

Etter at Fleming døde var det stille på Bond-bokfronten noen år før noen fikk tillatelse til å bruke navnet, og sørget for at serien kom i gang igjen.

Men sjøl om forfattere som John Gardner og Raymond Benson inntil for få år siden gjorde sitt for å holde Bond-navnet gående på romanfronten, er det filmene som har holdt Bond-navnet i live, derom hersker det ingen tvil.

Det skal være Fleming-jubiléet som har trigget dette forsøket på romanfronten igjen.

Forfatteren Sebastian Faulks (visstnok veldig kjent for alle andre enn undertegnede) fikk for en tid tilbake i oppdrag å skrive en ny Bond-roman, som skulle legges så tett opptil Flemings stil som råd var.

VANSKELIG: Det er ikke greit å være Bond, nei. Foto:Filmweb
VANSKELIG: Det er ikke greit å være Bond, nei. Foto:Filmweb Vis mer

Som tenkt, sagt og foreslått; så gjort. Resultatet er grundig på alle felter, det ryktes skyhøye førsteopplag både i Europa og USA. Forfatteren presenteres som «Sebastian Faulks som Ian Fleming», og resultatet blir servert i innbundet form, til og med i Norge, som den første slike siden «Terror til salgs» i 1985.

Faulks har valgt å plassere Bond tilbake til sensommeren 1967. Faulks har lagt inn noen tidshenvisninger her, med direkte pekefingre til den tids fenomener som hippies, Beatles og Rolling Stones (… de som har håret nedover skuldrene, de som lager så mye spetakkel.).

Persongalleri

Referanser til Flemings Bond-romaner finnes det nok av, både direkte og indirekte. Stilen er helt i Flemings ånd, persongalleriet likeså. De velkjente traverne Miss Moneypenny og M er med, og amerikaneren Felix Leiter stikker innom en tur.

I tillegg finner man en skjønn Bond-pike eller to, pluss en livsfarlig psykopat kalt Chagrin. Og da står det en typisk Fleming-mann igjen, nemlig selve forbryterhjernen. Den glupe superskurken.

Det er umulig å komme utenom disse grusomme, men akk så intelligente forbryterlederne i Bond-universet. I «I djevelens tjeneste» heter han Dr. Julius Gorner, og i likhet med de andre av Flemings store forbrytergenier, som Blofeld, Goldfinger og Dr. No kan han sies å være vel beslått allerede, men vil i likhet med dem ha mer, både av penger og makt. Narkotika er midlet han benytter. Fleming pleide å ha noen detaljerte foredrag om enkelte emner i sine romaner, Faulks gjør det samme, her er det heroin som blir bevilget grundig omtale.

Sterk vold

Og så var det volden. Som før må Bond slåss mot rå forbrytere både på land, i vann, i fly og på tog, før bitene faller på plass mot slutten. Man kan vel si at man er blitt herdet på det området i løpet av de mer enn 40 årene som har passert siden Fleming slapp sin siste roman.

Nye Bond

Voldsutgytelsene har utartet, ikke minst på tv, man er blitt mer enn godt vant til slikt. Men et par steder i boka forekommer det et par små avsnitt som er så rå at til og med en tilårskommen garvet ikke-banner glapp ut et «fy faen» over grusomheten.

Bra intrige for øvrig, og stor detaljrikdom. Det skjer mye, man rekker aldri å kjede seg. For en som har lest Flemings bøker opptil flere ganger, blir det til at man sitter og forsøker å huske i hvilken roman ditt eller datt eventuelt skjedde, parallelle trekk finnes det nok av. Særlig «Goldfinger» har stått modell.

Spenningsnivået varierer litt, men er stort sett jevnt stigende. Fleming hevdet at han var fornøyd bare leserne bladde om til neste side for å lese videre, i så fall har Faulks gjort jobben. Sjøl om ikke «I djevelens tjeneste» er noen ny «Med hilsen fra Moskva», er den absolutt i toppsjiktet av hva som finnes av spenningsromaner ellers. Grei ferielektyre.