RADARPAR: Steffen Kverneland (t.v)  og Lars Fiske vever elegant sammen humor og alvor, geni og galskap, mener Dagbladets anmelder. Foto: STEINAR BUHOLM.
RADARPAR: Steffen Kverneland (t.v) og Lars Fiske vever elegant sammen humor og alvor, geni og galskap, mener Dagbladets anmelder. Foto: STEINAR BUHOLM.Vis mer

Nye genistreker

Fylt av kunstnermyter befester tredje nummer av «Kanon» posisjonen som den mest helstøpte albumserien her til lands.

Ukas bokanmeldelser 

TEGNESERIE: 1890-åra. Edvard Munch er fortsatt på fylla med berlinerbohemen. Det er en tidsboble så sprekkeferdig av umulige karakterer og kreativ spenning at den virker som skapt for Steffen Kvernelands metoder når han maner fram sjøslagene i febrilske oppslag og hysteriske anekdoter.


Edvard Munch opplevde en «eksplosjon av skaperkraft» i Berlin. Hans ry vokste, og den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski utga den første boka om bildene hans. Przybyszewski var selv «besatt av djeveldyrkelse, alkohol og sex» og tyngdepunktet i avsnittet er sjalusidramaet mellom ham, Munch og Strindberg om den forførende Dagny Juel.

Gonzo
Lars Fiske sender oss 45 år lenger fram i tid. Andre verdenskrig innhenter avantgardisten Kurt Schwitters i eksil i Norge. Med utsøkt stilsikkerhet illustreres den eksentriske tyskerens små gjøremål før det plutselig smeller og han må legge på flukt.

Det er mindre tekst og eksperimentering denne gangen enn i de foregående albumene, men Fiske imponerer stadig stort med sin bruk av visuelle virkemidler. Hver av sidene hans utgjør helhetlige, uttrykksfulle oppslag.

Biografiene bindes sammen av to korte gonzoreportasjer, der tegnerne utstyrt med fotokamera og lommelerke oppsøker Schwitters Merz-atelier på Lysaker og Munchs sommerhus i Åsgårdstrand.

Dynamikk
Genistreken som gjør Kanon til et uslåelig konsept er selve grunnformelen, som ble utviklet i Fiske og Kvernelands storslagne samarbeidsdebut «Olaf G.» fra 2004. All teksten hentes direkte fra originalkilder. Skaperne sjonglerer en enorm kunnskap og historiene glir av gårde uten at det føles konstruert, mens tegningene hele tida spiller opp mot teksten og grådig utforsker alt som finnes mellom linjene. Resultatet er en uanstrengt og unik dynamikk i fortellingen. Humor og alvor, myter og fakta, geni og galskap, realisme og karikering, respekt og latterliggjøring veves elegant i hverandre. Munch og Schwitters framstår både som komiske seriefigurer og selvbevisste kunstnere. Det samme gjør Fiske og Kverneland.

Underveis veksler fortellerstemmer fortløpende, og de blander reportasje og biografi, tilbakeblikk og dramatisering, ulike tegnestiler og papir og fotografier i en sydende metasuppe. Jeg leser resultatet med følelsen av at det måtte en tegneserie til for å yte historiene rettferdighet. Og selv der innholdet står i gjeld til den kanoniserte kunsthistorien er det utført med føttene godt planta i mediets mest uhøytidelige tradisjoner.

Dyktige tegnere
Det hadde neppe fungert like godt om ikke Kverneland og Fiske var så drivende dyktige tegnere. Kanon 3 er fra første til siste side en stor visuell opplevelse. Ikke minst i bruken av farger briljerer begge, Kverneland med pensel og Fiske med kresen bruk av data.

Det eneste jeg kan innvende er at de mangler noe av det sprudlende overskuddet som preget forrige utgave. «Kanon 3» er kortere, Kverneland og Fiske leker mindre med karakterene og kunstverkene underveis. Dette blir likevel flisespikkeri.

Innkjøpsordning
Albumet byr på tegneseriekunst hinsides høy og lav kultur og kunsthistorie gjort levende med dyp og uærbødig respekt. På en medfølgende plakat etterlyser Kverneland og Fiske en innkjøpsordning og arbeidsstipend for tegneserieskapere. Hør, hør — argumentasjon blir ikke mer ugjendrivelig enn dette produktet.



LES OGSÅ: Disse bøkene selger best akkurat nå
Flere bokanmeldelser
Dagbladet.no/litteratur