Nye høyder i Schumann

Maurizio Pollini på toppen av sin yteevne på to utgivelser.

Det klinger en underliggende villskap med når Pollini gir seg i kast med Schumann igjen. Og det klinger bra, i komponistens to eventyrlige klaversykluser, «Davidsbündlertänze» og «Kreisleriana», musikk som skapte noe helt nytt i klaverlitteraturen.

De klinger nyslått den dag i dag, spilt slik Pollini gjør det etter et helt livs erfaring ved klaveret. Hans glitrende teknikk er på plass, som alltid. Men den blender ikke for musikken, idet Pollini strekker seg bortenfor perfeksjonens idealer for å fange inn tonen i den, en eventyrlig sang som gir liv til fantasiskikkelsene i Schumanns dikteriske verden.

Her, om noen gang, fornemmer vi hvor revolusjonerende Schumann var i sin tid, fordi vi kommer i nærkontakt med skapelsesøyeblikket, den gang musikken ble unnfanget.

De to utgivelsene gir også en fenomenal dimensjon til Pollinis pianistprofil, som nylig ble markert med en gedigen 10-cd-er stor utgivelse, også den på Deutsche Grammophon. Den er i seg selv et storartet vitnesbyrd om en pianist av sjeldne kvaliteter. Men jeg tror ikke at han noen gang har spilt bedre enn han gjør her, i Schumann.