Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nye klang- verdener

Bruckner i nytt lys

CD: Er det i det hele tatt mulig å spille Anton Bruckner oppførelsespraktisk korrekt, komponisten som var så usikker i sin autoritative gestus, at han aldri helt visste hva han skulle stole på: sin egen musikalske overbevisning eller råd fra allehånde musikalske venner og rådgivere?

Derfor foreligger Bruckners symfonier i flere versjoner, til glede for musikkfilologien, der ekspertene fortsatt strides om hvilke som er mest autentiske.

Philippe Herreweghe for sin del, dirigenten som også har fartstid som sjefdirigent i Stavanger, har sin egen tilnærming. Og den dreier seg ikke primært om å spille komponisten historisk korrekt, med tarmstrenger og det hele, men heller om å ta ham på alvor som en naiv sjel, oppfylt av en musikk som bedre lar seg forstå som etterfølger til Johann Sebastian Bach enn som forløper til teatrale og grandiose eksesser.

Resultatet blir en fint klanglig avstemt Bruckner, i nærkontakt med en uttrykksmessig sober dimensjon som overbeviser. Tolkningen kan nok sies å komme til kort i de satsene hvor Bruckner gir oss nærkontakt med en mindre tilforlatelig, mer mystisk og ekspansiv klang, av en annen verden enn den musikalske håndverkers visjoner.

Men Herreweghes Bruckner blir et sympatisk bekjentskap, som det er rom for i tillegg til mer visjonære og høystemte Bruckner-fortolkninger.

TOLKNINGSREGISTRET

legges mer ettertrykkelig fast når Orpheus Chamber Orchestra tar fatt i Rossini. For øvrig helt i tråd med Rossinis målrettede talent, komponisten som bedre enn noen andre visste å snekre sammen sine curtain-raisers slik at all samtale forstummet og oppmerksomheten på nesten magisk vis samlet seg om de kommende begivenhetene på Rossinis scene.

Det er et overskudd i denne musikken som er eventyrlig, og det forløses av orkestret, som en påminnelse om hva som skal til for å lage godt musikkteater.

JORDI SAVALL TAR OSS

med til en annen verden, med sin nye innspilling av Tobias Humes «Musicall Humors», utgitt i London i 1605. Hume er komponisten som Savall oppdaget for førti år siden, som ledd i opparbeidelsen av kunnskap om sitt nye instrument, viola da gamba, som mistet fotfestet den gang konsertsalene vokste seg så store at gambens nyanserike, men mindre kraftfulle klang ikke lenger maktet å nå helt fram til siste benk. Da tok de mer lydsterke celloene over, og gamberepertoaret forstummet.

Inntil altså pionerer som Savall lokket klangene fram igjen. Dermed oppdaget vi ham på ny, musikeren og leiesoldaten Tobias Hume, med sin vare melankoli i nennsomme strøk over gambens strenger.

Det klinger nennsomt og fremmedartet, som innvielse i en verden der man vekselvis kunne krysse seg gjennom livet i kampgny og finstemt musisering, et vakkert og gåtefullt vitnesbyrd om en annen og annerledes tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media