Nye konstellasjoner

Ny vår for Mullova

CD: Viktoria Mullova var stjernefiolinist i standardrepertoaret, med til dels utsøkte tolkninger på sin merittliste. Plutselig en dag sto hun uten platekontrakt.

Om dette mer er blitt normalsituasjonen nå, midt i tøffe vilkår i platebransjen, kan det jo være interessant å se hvordan Mullova grep den an.

HUN SPENTE tarmstrenger på sin Stradivarius, tok barokkbuen fatt og ga seg barokk oppførelsespraksis i vold. Ikke som nyomvendt rettroende, mer som ledd i klangutforskningen på eget instrument. Hun spiller fortsatt også med vanlig bue og metallstrenger.

Men ikke på denne utgivelsen, som markerer at Viktoria Mullova lyktes så godt at selveste Il Giardino Armonico, i den desiderte elitedivisjonen blant oppførelsespraktikerne, ville ha henne som frontfigur, i Vivaldi.

Forutsetningen for alt dette er samarbeidet med plateselskapet Onyx. På mange måter er det åpenbart blitt lettere å etablere eget og nytt plateselskap enn å vinne innpass hos de etablerte.

Så dermed er Mullova å høre på platemarkedet igjen. Og det er vel verd bryet.

Den slanke tonen hennes vibrerer av nytt liv i barokkrepertoaret, og samspillet med Il Giardino Armonico bidrar til en rytmisk vitalitet som er av det sjeldne slaget.

Summen blir en Vivaldi-utgivelse som kan hevde seg blant de beste, en fin start på hva som godt kan bli en ny giv i Mullovas fiolinistkarriere.

HELLER IKKE NOE så etablert som Royal Concertgebouworkest har platekontrakter i lomma. Og de gjør som flere andre av de store orkestrene: de lager seg sin egen label, eller inngår i nært samarbeid med lokale krefter (som vår egen Oslo-Filharmoni, som assisteres av NRK og Simax).

Derfor kommer nå orkestrets nye sjefdirigent, Mariss Jansons , ut på orkestrets egen label, RCO Live, der navnet angir premissene. De spiller inn konsertene på direkten, og overfører tapen til CD. Ingen ekstra innspillingsutgifter eller kostbar prøvetid, men rett på og rett ut.

Noen ganger kan det være helt utmerket, når vi snakker om musisering på dette nivået. Men det er slett ikke alltid uten omkostninger å barbere bort alle ekstra omstendigheter, som også har vært arnested for oppdyrkingen av den kunstneriske pleien av platemediet.

Det bærer dessverre denne utgivelsen preg av. Brahms 2. symfoni mest. Den spilles litt tungt, men er framfor alt uten spor av den dirrende, nervøse spenningen som gjør Brahms fascinerende. Nei, her er det rett fram i mer banal forstand, der vi heller skulle hatt dobbel bunn. Beethovens 2. symfoni går det noe bedre med, orkestret og Mariss Jansons treffer noe av det enkle i musiseringen.

Men ingen av tolkningene tilfører noe som helst nytt, på et marked der det er mange nok aldeles utmerkede innspillinger fra før.

DET KAN MAN til gjengjeld ikke si om Martha Argerichs bud på Schumann og Ravel på EMIs «Great Artists of the Century»-serie. Her har de i tråd med seriens habitus samlet kresent håndplukk, som setter standarder for hva stor fortolkning dreier seg om. Og makan til slikt liv som Argerich lokker ut av sin Schumann og Ravel skal du lete lenge etter.