Nye myter for ei ny tid

Noveller som skaper myter av møtet mellom det kristne og det hedenske.

Tchicaya U Tam'si angir selv omfanget for de elleve novellene som utgjør «Den visne hånden», i følgende sitat fra forordet: «et fasettert portrett av et vesen som søker en ny, syntetisk identitet».

Han skriver i en postkolonial tradisjon om møtet mellom to verdener, men fokuserer ikke på kontrastene mellom Vesten og Afrika på et politisk eller sosialt plan, men i møtet mellom det hedenske og det kristne, gjennom karakterer som overskrider de to verdenene ved å ta dem begge opp i seg.

Egentlig er forfatterens navn Gérald-Félix Tchicaya, han ble født i Kongo-Brazzaville i 1931. Under krigen kjempet han for de frie franske styrkene og flyttet i 1946 til Frankrike, der han arbeidet seg opp og levde fram til sin død i 1988. Han var, foruten en betydelig forfatter, også en ansett funksjonær i UNESCO. Kjell Olaf Jensen gir i et kort etterord en liten biografi og noen anmerkninger om hans forfatterskap. Han står for øvrig selv for oversettelsen, som er preget av klarhet, flyt og resonans i tekster som er enkle, men sammensatte og krever konsentrasjon.

Et stadig tilbakevendende motiv er naturlig nok kristusmyten, men tekstene er også lekne sammenstillinger av bibelske profeter, undre og mirakler, afrikansk folketro, magi, ånder og panteistiske naturkrefter. Tekstene er rike og kan leses på flere plan, men at de løfter seg til store leseopplevelser, skyldes at Tam'si ikke tyr til blotte omskrivninger eller gjendiktninger, men gjennomfører i sine tekster nettopp den synkretisme, den foreningen av disse to verdenene, som han legger opp til, så vel i skrift som i motiver.

Hovedtyngden i samlingen utgjøres av de tre novellene om gutten som overgir sin status som gressets gud og tar navnet Lasarus. Tam'si bruker her myten om oppstandelsen, men vrir den til slutt ved å la Lasarus' død bli miraklet.

Her kommer også hans credo klarest fram, idet Lasarus tar - eller påtar seg - en gestalt som er foreningen av de to verdener, over til en ny verden, fremmed, men med gjenkjennelige ytre former.

Her er likevel også tekster som den absurde «Bryllup», der fortelleren inviteres til bryllupet mellom en fornem krokodillesønn og en finere frøken av paddebøffelslekten. Her tjener fabelen som grunnlag for en morsom og satirisk tekst om hovmod og jåleri.

Samlingen avsluttes med en novelle om en soldats drap på en ung kvinne. Teksten blir en slags syndefallsberetning, der profeten Simon spiller rollen som gammeltestamentlig dommer. Når soldatene vil øve vold også mot ham, som i beretningen om englene i Sodoma og Gomorra, utsteder han sin forbannelse. Slik kan verdens vold og urettferdighet forklares også i dag.

Tam'si blander en europeisk modernisme med afrikansk fortellertradisjon. Tekstene lever i kontrastene mellom det absurde og surrealistiske og det hverdagslige, det tragiske og det komiske. Han skaper sine egne myter av dette møtet mellom to verdener, beriket av språklig styrke, vidd og en imaginativ kraft i sammenvevingen av sitt materiale, og i dette ligger novellenes dybde og verdi.