Nye NATO - nei takk!

Jeg ble forespurt og valgte å støtte oppropet mot NATOs nye «out of area»-strategi av flere grunner. Det mest betenkelige med nyordningen er at den innføres praktisk talt uten politisk, prinsipiell og praktisk debatt.

Ett tema som ikke er drøftet er f.eks. hvilke konsekvenser dette skal få for vårt folkeforsvar. Det er foreløpig gitt at soldater ikke skal kunne beordres til NATO-krig utenfor organisasjonens eget område. Derimot kan ikke yrkesoffiserer som læres opp etter 1.1.99 vegre seg mot en slik beordring.

Jeg minnes bokselegenden Muhammad Ali som på 60-tallet nektet Vietnam-tjeneste fordi vietnameserne aldri hadde gjort ham noe vondt. Siden har vi hatt krigen i Jugoslavia, der svært få med militærfaglig bakgrunn kunne øyne noen sammenheng mellom de uttalte mål for krigen og den faktiske gjennomføringen. Jeg var selv offiser i mange år, men kunne hverken på humanistisk eller militærfaglig grunnlag ha støttet en slik krig.

Fremtidens offiserer risikerer sin karriere om de nekter deltagelse.

Dermed risikerer vi at politisk bevisst ungdom som egner seg til offiserstjeneste, i stedet velger andre karriereveier. Tjener det folkeforsvarstanken å velge bort et politisk bredt sammensatt offiserskorps til fordel for et snevert rekruttert krigsservilt korps?

Mitt eget parti SV vedtok på siste landsmøte at partiet ikke skulle kunne gå inn for krig i noen del av verden uten etter FN-godkjenning. Realiteten i dette vedtaket er ikke annet enn at SV skal følge folkeretten på dette alvorlige området. Derfor forbauser det meg at partiledelsen ikke vil underskrive oppropet mot NATOs egendefinerte nye rolle.

Gjennomslag for oppropets idé betyr aldeles ikke at NATO fratas muligheten til å spille en rolle i fremtidige konflikter. Poenget er at krig bare skal kunne besluttes av FN. Hvilket redskap FN vil bruke til praktisk å gjennomføre sine kriger, er prinsipielt et helt annet spørsmål. FN kan velge NATO eller andre konstellasjoner uten at de medvirkende trenger å bryte folkeretten for å krige.

Det ligger ikke liten vestlig arroganse i oppfatningen av at man må ha et redskap hvis Sikkerhetsrådet er låst. Er det troverdig at en liten samling av økonomiske og militære stormakter skal ha en bedre forståelse av krigens nytte enn FN? Kritikerne av Sikkerhetsrådets handlingsmuligheter glemmer at FNs hovedforsamling med 2/3 flertall kan overprøve Sikkerhetsrådet når dette er låst. Om mer enn 1/3 av verdens stater skulle gå imot enn NATO-ønsket krig, er det dermed gitt at alle disse statene lider av vrangvilje eller mangler politisk gangsyn?

Jeg har sett FN fra innsiden og er mer kritisk til organisasjonen enn de fleste her til lands. Likevel - FN har ideelle målsettinger. Selv om de ikke alltid etterleves, er de ihvertfall uttalt og nedfelt. FN trenger heller å styrkes enn at en, i global sammenheng, miniorganisasjon som NATO skal være FN overordnet og kunne diktere krig.

Største sviket SV-ledelsen gjorde under Jugoslavia-krigen var at man forsøkte å gjøre uenigheten omkring krigen til et spørsmål om klassisk NATO-motstand. Min og fleres motstand mot NATO-krigen var først og fremst begrunnet i mangel på diskusjon omkring spenningsfeltet mål og virkemiddel. Politikerne satte igang en krig nærmest på måfå og fikk et resultat deretter.

Erik Solheim kom med krigens verste populist-utspill da han krevde de ansvarlige for bombingen av Kinas ambassade fjernet. Ettersom Solheim vedtok krig, forutsetter jeg at han også vet hva krig er:

Å bombe en ambassade ved en feiltagelse er neppe verre enn å bombe flyktningkolonner ved feiltagelser. Feilbombing er en påregnelig krigsfølge. I Jugoslavia synes feilbombingen å ha vært mindre enn forventet. Da Solheim vedtok krigen, sammen med resten av det

representative politiske miljø, hadde han samtidig godtatt feilbombing av adskillig større omfang enn det som skjedde. De militære utførte bombingen så godt de kunne innenfor de feilmarginer som hører til en krig. Om noen skulle sparkes etter ambassadebombingen, måtte det være Europas Solheimer, som startet krigen.

Med sin uforbeholdne krigsstøtte godtok også SV et tradisjonelt målvalg. Grensen mellom sivile og militære mål er flytende. Derfor er bombingen av innenriksministeriet, oljeanlegg, broer, m.m., bombing av mål som SV måtte vite ville bli bombet. SVs fremste tillitsvalgte gikk altså med åpne øyne inn for en strategi som man visste ville ruinere Jugoslavia langt inn i fremtiden.

Dette ble propagandert å være en krig for menneskerettigheter. Grensen mot sivile mål flyttet seg etterhvert. De kristenpolitiske representanter Einar Stensnæs, Knut Vollebæk og Kjell Magne Bondevik forsvarte bombingen av jugoslavisk kringkasting. Uten ytringsfrihet er fundamentet for de øvrige menneskerettighetene ikke tilstede. NATO bombet ihjel de ytringer som ikke falt i smak. Jeg opplevde seansen som klassisk. Når man først begynner å drepe, koster det mindre å fortsette, selv for kristelige norske politikere. Jugoslaviske etermedier informerte rett nok med påholden mikrofon, men var likevel et nyttig korrektiv til den formålsstyrte NATO-propagandaen i Brussel.

Både under og etter krigen har hhv. Bondevik og Vollebæk reist tvil om Norge faktisk var i krig. Da glemmer de at krig er eneste hjemmel sivilisasjonen har for å drepe mennesker uten lov og dom. Om bombingen ikke var krig, er dens rette navn terror. Er det et bedre stempel å leve med? Det virker ikke tillitvekkende på ønsket om utvidete NATO-fullmakter at våre fremste politikere ikke vet konsekvensene av sine egne vedtak.

Mangel på debatt foran, under og etter krigen vitner om at myndighetene har liten evne til innlevelse i forhold til krigens redsler. I seg selv er dette en grunn til å være skeptisk til at de samme politikere skal vedta krig på NATOs vegne uten å konsultere FN, eller sågar i strid med FNs vilje.

Enkelte debattanter i ulike aviser har hevdet at FN stilltiende godtok krigen. Det er en særdeles grov tilsnikelse. NATOs medlemsland tok to snarveier. 1. Man prøvde ikke å få vedtak i Sikkerhetsrådet. 2. Man forsøkte ikke å få Hovedforsamlingens aksept når man måtte tro at Kina og Russland ville nedlegge veto. Ingen kan derfor med sikkerhet si om ikke FN ville godkjent krigen. Dermed fraskrev man seg også muligheten for å kunne legge det sterke politiske presset på Slobodan Milosevic som et krigsvedtak i FN ville innebære, med dertil hørende mulighet for å finne en politisk løsning før krigen ble iverksatt.

Til sist synes jeg sporene fra Jugoslavia skremmer.

Krigens første mål var å beskytte de sivile i Kosovo mot overgrep. Beskyttelse tilsier nærhet. I Kosovo utgjorde OSSE, FNs observatører, media og internasjonale hjelpeorganisasjoner denne nærheten. Disse maktet ikke å hindre de massakrene som ble utført, men de kunne åpenbart ha blitt mer effektive om de hadde fått satt seg. Selv for despoter er det vanskelig å kunne forsvare etnisk betingede massedrap når det skjer åpenlyst, særlig i Jugoslavia der det tross alt fantes en sterk opposisjon før krigen.

Når organisasjonene og media ble trukket ut, åpnet det for etnisk rensing og massakrer av et helt annet omfang enn vi tidligere hadde sett. Bomberegnet ga arbeidsro til å utføre disse forbrytelsene mot menneskeheten.

Like ille er det at krigen dermed indirekte umuliggjorde freden. Blodhevntanken har tradisjoner på Balkan. Nå opplever vi massakrer i stort omfang på serbere. Vi ser at serbere flykter og at KFOR-styrken er maktesløse bivånere.

Fredsarbeidets største utfordring er å få de ulike parter til å avstå fra sitt velbegrunnede ønske om hevn. Belønningen for dette er stor, nemlig fred og framtid for barn, unge og voksne og deres håp. Når overgrepene blir for store, blir det desto vanskeligere å avstå fra hevntanken. I dette spenningsfeltet skremmer sporene mer enn tiltroen til at NATO gjør det bedre neste gang.

Derfor går jeg også imot NATOs selvbestaltede «out of area»-strategi.