<strong>HÅNLATTER:</strong> Vi har vent oss så raskt til normaliseringen av Frp og Frps retorikk, at et urovekkende samstemt kor av politikere og kommentatorer har svart på den svenske politiske krisen med hånlatter. Illustrasjon: Flu Hartberg
HÅNLATTER: Vi har vent oss så raskt til normaliseringen av Frp og Frps retorikk, at et urovekkende samstemt kor av politikere og kommentatorer har svart på den svenske politiske krisen med hånlatter. Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer

Nye Norden

Høyrepopulismen har festet grepet i det ene nordiske landet etter det andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

På torsdag denne uka skjedde det. I det siste skandinaviske landet sprakk demningen mot høyrepopulismen.

I Sverige, som har vært så annerledes, fikk Sverigedemokraterna (SD) på torsdag det gjennombruddet de har ventet på: Den borgerlige blokken har åpnet døra på gløtt for dem. Ikke med et smell, men med et kjølig kalkulert utspill.

Etter at SD for første gang kom inn i Riksdagen for fire år siden har de andre partiene på høyresiden ikke tatt i dem med ildtang. I stedet har de borgerlige partilederne overgått hverandre i å ta avstand fra Jimmie Åkesson og hans blåbrune klan. Men etter at SD for litt over to uker siden utløste regjeringskrise og tvang fram nyvalg er landskapet fundamentalt forandret. Faretruende mange velgere forlater nå de etablerte høyrepartiene til fordel for SD, og høyrelederne stirrer på opinionsmålingene med dundrende angst.

Aller størst er panikken hos det kristendemokratiske partiet KD som på målingene nå ligger klart under sperregrensa. Derfor var det ingen voldsom overraskelse at det var KDs leder som først brøt tabuet. I en kronikk på torsdag i Sveriges største morgenavis flørtet han åpenlyst med SD og åpnet for betydelige endringer i svensk flyktningpolitikk. Innen formiddagen var omme, hadde utspillet fått støtte fra de andre høyrepartiene og SD innkalte umiddelbart til pressekonferanse. Der slo de fast at dette markerer et gjennombrudd for SDs syn på innvandring, og at det nå er langt mer sannsynlig at de vil stille seg bak en borgerlig statsministerkandidat.

«Vi kommer til å felle enhver regjering som fører en innvandringspolitikk vi er uenige med», sa SD for to og en halv uke siden, og så kort tid tok det før høyrepartiene ga etter. Det betyr ikke at de er klare for å slippe SD inn i regjeringskorridorene. Et slikt skritt er fortsatt milelangt unna. Stormen rundt en av partitoppene i SD som denne uka sa at jøder og samer «ikke er svenske», gjør ikke den veien mindre tornefull. Men det virker nå helt klart at de borgerlige partiene er i gang med å snekre sammen et innvandringspolitisk kompromiss som kan være spiselig for SD. Dermed er de omtrent der Danmark var før høyresiden ga Dansk Folkeparti (DF) avgjørende innflytelse på innvandringspolitikken, i bytte mot at Fogh Rasmussen fikk bli statsminister.

Det var i 2001, og jøje meg som skandinavisk politikk har forandre seg siden den gang. Høyrepopulistenes to hovedpoenger i «innvandringsdebatten», nemlig at asylsøkere koster alt for mye, og at det ellers mest er problemer med innvandrere og barna deres, vekker i dag knapt et gjesp i debatten. Den største suksessen til Frp og DF er at de skritt for skritt har vunnet større hegemoni i skandinavers grunnoppfatning av «utlendingene».

I Norge har FrP gått fra å være utskjelt og isolert, til å sitte trygt i Ernas fang. Og i høst ble DF for aller første gang Danmarks største parti. Vel og merke i én opinionsmåling, men det er likevel en viktig milepæl. DF står rustet som aldri før foran Folketingsvalget i september. Og nå står altså Sverige for tur i dette uhyre vellykkede høyrepopulistiske felttoget.

I Norge betraktes denne utviklingen mest av alt med nonchalante skuldertrekk. Vi har vent oss så raskt til normaliseringen av Frp og Frps retorikk, at et urovekkende samstemt kor av politikere og kommentatorer har svart på den svenske politiske krisen med hånlatter. De har klaska seg i panna og stønnet over de politisk korrekte svenskene som «ikke har skjønt» at de «må snakke med SD».

Det har vært en flau oppvisning. For hvis man zoomer ut ser man at noe helt nytt er i ferd med å skje. Skandinavia er på vei mot å bli en høyrepopulistisk bastion i Europa. Hvis vi legger til Finland der Sannfinländerna er nest største parti, ser det enda dystrere ut for et Norden som til nå har blitt oppfattet som et globalt forbilde i egalitær, opplyst, moderne samfunnsbygging.

Vi er i den unike situasjon at det i løpet av 2015 skal avholdes valg i både Sverige, Danmark, Norge og Finland, og innen utgangen av året vil etter alt å dømme høyrepopulister sitte på avgjørende innflytelse i alle fire land, enten som regjeringspartier eller som ultimatumspartier de andre høyrepartiene er avhengige av.

Disse partiene har klare forskjeller seg imellom, ikke minst i deres opprinnelse. Men man må være parodisk detaljfiksert for å unngå å se det som binder dem sammen, og som styrker dem gjensidig over landegrensene. Man må også være påfallende politisk naiv for å tro at dette er et forbigående fenomen. Kjernen i den skandinaviske høyrepopulismen er en aggressiv nasjonalsjåvinistisk ide, som skylder alle samfunnsproblemer på «innvandrerne» og/eller «kultureliten». Det er galskap å tro at kraften i den ideen kan holdes i sjakk med noen asylpolitiske innstramminger her og noen finkulturelle budsjettkutt der. Vi må erkjenne at noe dypt og skummelt rører på seg i Norden, og tørke vekk hånfliret.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer