BREXIT: Audun Lysbakken (t.v) vred seg unna et ja-nei-spørsmål om sitt syn på den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap. Foto: NTB/Scanpix
BREXIT: Audun Lysbakken (t.v) vred seg unna et ja-nei-spørsmål om sitt syn på den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap. Foto: NTB/ScanpixVis mer

Nye norske fronter

Vil Audun Lysbakken, Christian Tybring-Gjedde og Trygve Slagsvold Vedum utgjøre en framtidig nei-front mot EØS-avtalen, spør Stein Aabø.

Kommentar

SV-leder Audun Lysbakken ble i forrige uke kjørt kraftig på spørsmålet om sin mening om den forestående folkeavstemningen i Storbritannia. Journalisten som spurte visste selvsagt at det var et vanskelig spørsmål for Lysbakken å besvare. SV har vært knallhard motstander av norsk EF/EU-medlemskap foran to norske folkeavstemninger. Men denne gangen ble han svevende og politikeraktig, vel vitende om at britiske strømninger i 2016 er svært forskjellige fra de norske i 1972 og 1994. I sitt indre kan ha håpt at britene tok til fornuften og sa ja til fortsatt medlemskap, men noe slikt kunne han ikke si. For hva ville gamle SV-sympatisører da si. For dem er det ille nok at Paul Chaffey er blitt statssekretær i en Høyre-Frp-regjering, at Øystein Djupedal er blitt sosialdemokrat, mens Lysbakken selv i sin tid ble heiet inn i lederstolen av en tidligere leder av Nei til EU, Stein Ørnhøi.

Per Edgar Kokkvold hadde få dager før beskrevet forskjellene på en illustrerende måte. Den norske medlemskapsmotstanden var i hovedsak rødgrønn, mens de sterkest ut-kreftene i Storbritannia har vært blåblå. Ved alle tre nevnte folkeavstemninger har det vært flust av politiske populister som har fisket i rørt vann. Fra et elitistisk synspunkt kunne man si at både det norske og britiske folk har blitt villedet, oppmuntret til å stole på sine følelser framfor fornuften. I begge land har folkeflertallet gitt eliten en nesestyver. I begge land har man gledet seg over dette en stund. Det er nesten som når Island scorer et avgjørende mål på overtid og kommer videre i fotball-EM. Det skaper en kollektiv nasjonalistisk underdogrus som må nytes der og da.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvis jeg forsiktig antyder at EU i verdenssammenheng kan ansees som et organisert sosialdemokrati, med velferdsordninger, reguleringer av arbeidstid, ferier, pensjonsordninger og mye annet som de europeiske land har stablet på beina i etterkrigstida, så ville en nyorientering fra Lysbakkens side være forståelig. Ikke at jeg tror han kommer ut av et ja-skap de nærmeste dagene. Til det er den norske skepsisen mot EU-medlemskap for sterk. De siste målingene viser over 70 prosents motstand, mens rundt 20 prosent fortsatt ser fordeler med det. I Norge er et stort flertall fornøyd med EØS-avtalen, til tross for husmannsstatusen.

Norge er best i EU-klassen, implementerer direktiver til frokost, lunsj og middag, uten at folk flest klarer å følge med eller bry seg. Nordmenn har blikket stivt festet på ferie- og skattepengene og har i noen tiår nytt godt av en økende oljeformue. Ingen av de dystre spådommene om livet etter et nei i Norge har slått til. Ekspertutvalget som leverte en 900-siders utredning om norske erfaringer med vårt forhold til Europa, oppsummerte EØS-avtalen nærmest som (mine ord) som En Ønsket Status.

EU som en «sosialdemokratisk» blokk, forklarer langt på vei konservative toryers motstand mot fortsatt britisk medlemskap. De vil tøyles minst mulig. Spørsmålet mange har spurt seg underveis mot folkeavstemningen er om de konservatives EU-motstand tjener folk flest.

Mange på neisida er kritisk til fri arbeidsinnvandring. De føler sine arbeidsplasser og sin velferd truet. Dette harmonerer på et vis med Frp-argumenter, og forklarer en del av oppslutningen om Frp her hjemme og flertallet mot fortsatt EU-medlemskap i Storbritannia. Folkets forakt for eliten, frykt for innvandrere og tøylesløs kapitalisme er en eksplosiv blanding. Det forandrer normale skillelinjer i politikken. Og når man så setter det representative demokratiet til side, og stiller dem overfor et enkelt ja-nei-spørsmål som rommer store og levende dyp, blir resultatet gjerne et sjokk. Også for flertallet som vinner folkeavstemningen.

Fryden over å ha gitt eliten en på trynet vil avta. Som i Norge vil det britiske folk godta de forhandlingsløsninger den britiske regjeringen oppnår med EU.

Vårt land blir neppe rystet vesentlig av sjokkbølgene fra De britiske øyer. Børsene i Europa svinger voldsomt. De smarteste vil snart hente ut gevinstene fra storkjøp av aksjer fredag. Kronesvekkelsen kan gjøre europaferien dyrere enn forventet.

Regjeringspartiene vil neppe lide i en situasjon som krever lederskap. Snarere tvert i mot. I usikre tider slutter gjerne velgerne opp om regjeringen. Den vil styre trygt videre på EØS-avtalen. Ap-leder Jonas Gahr Støre vil neppe lyde stort annerledes enn Erna Solberg. Frp-leder Siv Jensen vil først og fremst tenke på finansene. Sps leder, Trygve Slagsvold Vedum, vil se den britiske folkeavstemningen som en bekreftelse på sitt og partiets syn og ha håp om mulighetene som ligger i at kortene kan bli delt ut på nytt, hvilket de neppe blir når eliten igjen tar kortstokken.