Nye øyne i Palestina

DRAMMEN (Dagbladet): «Jeg, Ismael» heter et tredelt bilde av Sliman Mansour på utstillingen «Palestinske kunstnere i dag» i Drammen Kunstforening. En mannsskikkelse framstilt av tørket mudder - som sprekker opp lik overflaten på en ørken - er triptykonets gjennomgangsfigur. Navnet - Ismael - henviser til Abrahams sønn med slavinnen Hagar, som palestinerne anser som forfaderen for deres stamme.

  • Slik tegnes ikke bare lange tidslinjer gjennom sprekkene i gjørmefigurene av den palestinske samtidskunstneren. De legemliggjør også en diskurs om identitet, hvor den solherjete urmaterien også synliggjør eldgamle røtter - som en gang forbandt de to semittiske folkene som fortsatt strides om freden i dagens Israel/Palestina. Opprinnelig var det intendant Øystein Loges ambisjon å lage en utstillingsdialog mellom israelske og palestinske kunstnere, og dette møtte respons innenfor kunstinstitusjoner i både Ramallah og Tel Aviv. Dette håpefulle prosjektet ble det imidlertid satt en stopper for fra høyere hold, og det strandet som en følge av at Benjamin Netanyahu brøt fredssamtalene med Yassir Arafat.
  • Trist er det å høre om en trenert transport via Amsterdam til Drammen, hvor enkelte arbeider ble ødelagt eller ganske enkelt forsvant. Slikt kan selvsagt skje som hendelige uhell innenfor dagens globaliserte kunstsystem, men her tyder mye på at vikarierende motiver av utenforliggende art ligger bak - og kunstens fremmedhet oppfattes som det truende nærværet av den andre . Og her er det ikke snakk om ideologisk entydig agitasjonspropaganda. Noe kan minne om tillempet tradisjonell Pariserskole-estetikk, men de sterkeste meldingene kommer som emosjonelle utsagn. Rana Bisharas montasje med piggete tåtesmokker og plantekronete brød glemmes ikke.
  • For oss som opplevde Oslo-avtalen i lys av den bevegende innvielsen av amerikanske Tony Smiths åpne skulpturelle port ved Akershus - der både Yassir Arafat og Shimon Peres var nærværende - har mye håp gått tapt. Etterpå kom beinharde «Bibi» og et PLO-hierarki med forakt og vold overfor andres ytringer. «Veien er lang» står det med kalligrafisk graffiti på Rula Hawanis fotografi. Etter valget av Barak kan kanskje noen blindveier åpnes, selv om realpolitikerne alltid vil måtte se med andre øyne enn kunstens blikk.