Nye plater

Hver tirsdag anmelder Dagbladets musikkjournalister de nyeste utgivelsene.

Cormega - The True Meaning

Enda en «nearly was»»-rapper som ikke klarer å levere det lille ekstra.

Hip hop er stor business, og følgelig kryr det av mer eller mindre talentfulle rappere som heller vil prøve å leve av kjeften sin enn det de vanligvis sier de ville gjøre hvis de ikke var rappere: selge knark, skyte naboen og i det hele tatt være en «thug» som har «street cred». Hvorfor sier så mange rappere de samme gamle «tekstene mine er bare et speilbilde av gettoen, vet du»- og «jeg er mer street enn deg»-klisjeene om og om igjen? Det er synd, fordi musikken (nydelig produsert, flotte samples og loops) er mye bedre enn den anonyme stemmen og «så-som-så»-tekstene til Cormega.

For finnes det noe kjedeligere enn kjedelig skryting?

Minus Mike - Looktalkfightwalk EP

Snill poprock fra Bodø.

I fjor kom det ferske Bodø-bandet Minus Mike og deres melankolske poprock til finalen i Petre og So What!s Zoom-konkurranse. Debut-ep-en «Looktalkfightwalk» vitner om et talentfullt band som bør utvikles videre. Dessverre trekkes helhetsinntrykket ned av de temmelig enkle tekstene, som for eksempel på skivas svakeste kutt «Girlfriend» : «You're a girl in my arms, you're a friend when I'm down ...you're my girlfriend, you're my girlfriend, you're my girlfriend.» Vokalist og låtskriver Stian Fjelldals stemme har flere kvaliteter, men det funker best på den Morissey-aktige sistelåta «Unattached», der bruken av fistelvokal er mindre framtredende enn på de foregående.

Dosertanker - Dosertanker EP

Den beryktede DumDum/Seigmen/Kent-hybriden er her igjen.

Tipper det sitter noen på Sony-kontoret og mimrer om den gangen deres egne DumDum Boys var rockekonger i landet. «Og så Seigmen, da,» sukker slipsene, og så forbanner de Zeromancer en stund, før en av dem reiser seg, finner fram en sprittusj og skriver «Kent på norsk» på flipover-arket.

Der har du Dosertanker. De høres ut som presseskrivet sitt. Litt DumDum, mye Seigmen, en del Kent. Pluss distriktshøyskolerock. Dosertanker kommer da også fra en av DH-rockens bastioner, Ås. Denne femspors oppfølgeren til debut-EP-en fra i fjor viser at bandet må jobbe enda mer med å tvinge fram egenarten i sitt hybriduttrykk. Men Dosertanker skriver greie nok låter, og den umiskjennelige «Kent på norsk»-låta «Når aldri er forbi» (alle Dosertanker-låttitler høres ut som Kent) blir nok etter hvert å finne på ei B-liste nær deg.

Underworld - A Hundred Days Off

Bedre enn forventet på Underworlds fjerde album.

Etter at Underworlds unge DJ-alibi Darren Emerson forsvant etter den relativt vellykkede «Beaucoup Fish», var det ikke få som begynte å avskrive det en gang så innflytelsesrike bandet.

To noen-og-førti-åringer som lefler med progressiv og litt vel mye instrumental klubbmusikk, er jo nesten som å be om juling i disse Hives-dager. Og, ja: det er lov å trekke paralleller til den gang unge punkere kom og ga gamle progmonstere som Yes og Pink Floyd juling på slutten av 70-tallet.

Selv om det blir stadig mer klart at duoen aldri kommer til å lage et album som er i nærheten av zeitgeist -mesterverket «Dubnobasswithmyheadman», er det fortsatt en del futt i Underworlds elektroniske progmusikk.

Det er vanskelig å høre forskjell på trioen og duoen Underworld, for det er fortsatt de samme lange og oppbyggende mastodontlåtene som gjelder. Forskjellen er at låtene ikke er like spennende lenger; her er det bare den flotte singelen «Two Months Off» som virkelig skiller seg ut.

Det andre har vi liksom hørt før.

Whopper - W

Bestenotering for Whopper på ellers ujevnt minialbum.

Biltur. Petre på radioen. Det kommer en veldig bra låt. Det blir litt forvirring.

- Har Built To Spill kommet med ny single, eller?

- Eh... tror ikke det?

- Men dette jo være Built To Spill!?

- Eh... tror ikke det.

Det skulle vise seg å være «W» med Whopper. «W» er den flotteste, mest elastiske og kompakte låta indierocksliterne fra Ålesund og Bergen har laget. «W» er et får i ulveklær: myk og melodiøs, men ikledd en flokk bjeffende gitarer. Det er et uimotståelig løft i refrenget og et deilig velplassert «woh!» mot slutten.

De fem andre låtene er mest interessante for bandets familie og nærmeste venner, men den direkte sultframkallende tittellåta skjerper appetitten foran Whoppers vriene tredjealbum.

James McMurtry - Saint Mary of the Woods

Jordnært fra rocker med countrysjel.

Coveret til James McMurtrys sterke debutplate «Too Long in the Wasteland» (1989) viser et bilde av postkassa hans på den støvete amerikanske landsbygda. Det er der, blant vanlige, hardt arbeidende amerikanere, han henter stoffet til sine plater. Denne gangen har han også produsert selv.

«Saint Mary of the Woods» er hans sjette plate, og den første på fire år. Som vanlig er den proppfull av gode tekster og fortellinger. Det ligger til familien - James er sønn av forfatteren Larry McMurtry. Men det er faktisk musikken som kommer først i hans hode, før f.eks. et veiskilt setter i gang en skriveprosess. Det var slik tittellåten og «Choctaw Bingo», to episke perler som også er platas to beste spor, ble til.

Helt siden debuten har McMurtry vært trofast mot «heartland»-rocken, en sjanger også artister som Bruce Springsteen, Bob Dylan og Dave Alvin (som har skrevet det flotte åpningssporet «Dry River») bekjenner seg til. Legg til Austin-artister som Stephen Bruton, Ian McLagan og Earl Poole Ball og du har ei forbasket fin og jordnær plate.

Chip Taylor & Carrie Rodriguez - Let´s Leave This Town

Utsøkte, lavmælte perler fra en ny countryduo.

Chip Taylor er lillebroren til Jon Voight, profesjonell gambler og en låtskriver av rang (han skrev Troggs-hiten «Wild Thing» i 1966!). I fjor høst turnerte han i Sverige med fiolinisten Carrie Rodriguez. Chip ville prøve ut en ny sang, og Carrie sang offentlig for første gang. Hun overrasket seg selv og alle andre, og en ny duo var født.

På «Let's Leave This Town» finner du 11 nye, lavmælte, klassiske countryduetter med to stemmer som matcher hverandre perfekt, samt en nyinnspilling av hans 35 år gamle hit-låt «Storybook Children». I tillegg får du Carries utsøkte felespill og Chips gitarplukking og countrypoesi - samt gjester på diverse instrumenter. Vel bekomme!

Cut Clark - The Dark

Sanger, låtskriver og gitarist som følger sin egen oppskrift.

Guy Clark følger opp nedstrippede «Cold Dog Soup» (1999) med en ny plate i samme sjanger og med de samme musikerne - i hovedsak Verlon Thompson (gitar/mandolin/djembe/perkusjon/munnspill/vokal) og Darrell Scott (mandocello/dobro/mandolin/trekkspill/banjo). Gjester er blant andre Shawn Camp (fele).

«The Dark» består av 12 sanger, skrevet av Clark - sammen med folk han har sans for. Han har dessuten lovet seg selv at han skal ha med én sang av sin avdøde venn Townes Van Zandt på hver plate han gir ut, og valget falt denne gang på utmerkede «Rex's Blues». Clarks plater er enkle, men aldri lettvinte. Så enkel er trolig også filosofien bak hans suksess som låtskriver og sanger. Det holder lenge med gode sanger.

Drive-by truckers - Southern Rock Opera

94 minutter med sørstatsrock og -historie. Spill høyt!

«Southern Rock Opera» er en historie om sørstatsrocken generelt og Lynyrd Skynyrd spesielt, løselig bygd rundt livet - og tragedien - til bandet som ble halvert i en flystyrt i 1977.

Det betyr høy gitarføring (i likhet med Skynyrd har DBT tre gitarister). Historien er fordelt over to CD-er, kalt Act I og Act II, og handler om oppveksten til en ung mann som danner et band med det håpløse navnet Betamax Guillotine - som til slutt krasjer på samme måte som Skynyrd (beskrevet i avslutningslåta «Angels and Fuselage»). Alabamas beryktede guvernør George Wallace har dessuten fått en plass i rockoperaen, som det tok seks år å lage.

Historien er interessant og albumet imponerende, men dette er definitivt for dere med et nært forhold til sørstatsrock - og ikke for så mange andre.

Nanci Griffith - Winter Marquee

Litt spesielt at en liveplate og en samleplate gis ut samtidig, men forklaringen er at to plateselskaper står bak.

Platene utfyller hverandre, men samtidig er ingen av dem fullstendige - på grunn av rettighetsproblemer. Man får ikke spennet i karrieren, og ender opp med 18 studioinnspillinger fra MCA-perioden og fire livekutt som ikke nødvendigvis er «the very best» fra fem tidlige plater - fra «Lone Star State of Mind» i 1987 til «Late Night Grand Hotel» i 1991.

From a distance - the very best of Nanci Griffith

Solid, men unødvendig - hovedsaklig fra Nanci Griffiths MCA-år.

Når vi veit at det også i 1993 kom en «best of» med 15 av de samme låtene (av 18) fra MCA-åra, og at Nanci for tre år siden spilte inn fem av de samme på nytt med London Symphony Orchestra, virker «The Very Best of...» unødvendig.

Men når det er nevnt, er det selvfølgelig mye å glede seg over fra damen som kalles «the queen of folkabilly» på grunn av sin miks av folk og country/hillbilly.

«Winter Marquee» med 14 låter (hvorav fire nye) kommer også på dvd, med ytterligere fire låter. Albumet åpner med John Prines fenomenale «The Speed of the Sound of Loneliness», og med noen unntak styrer Nanci utenom de mest åpenbare låtene. Gjester er blant andre Emylou Harris og Tom Russell.

Death in Vegas - Scorpio Rising

Death In Vegas fortsetter å lage stor, smart og skjønn panoramarock.

Det skal noe til for å overgå den moderne klassikeren «The Contino Sessions» fra 1999, men Richard Fearless, Tim Holmes og vennene deres befinner seg i hvert fall i nærheten.

Liam og Weller

Death In Vegas trykker på alle de riktige knappene med sin hybrid av morbid gnurerock (Velvet Underground, The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine), store beats og snirklende klubbmusikk. Referansetung musikk laget av musikkelskere for musikkelskere. Det låter så riktig at det iblant kjennes både kalkulert og ikke så rent lite skrytete. De har til og med oppdatert seg på electro-fronten på «Hands Around My Throat» med hjelp av Detroit-duoen Adult. Men plata inneholder langt mer kjente gjester enn som så.

Denne gangen er Iggy Pop og Bobby Gillespie byttet ut med Paul Weller og Liam Gallagher (merk dere den parallelle generasjonsforskyvningen her), mens Jim Reid er erstattet av bror Williams ekskjæreste Hope Sandoval (Mazzy Star). Dot Allison (One Dove) er stadig med, og i tillegg bidrar Susan Dillane fra Woodbine med kjølig vokal eleganse flere steder.

For smarte?

Følelsen av at Death In Vegas er litt for smarte og kyniske (coverversjonen av kulthelt og Byrds-sanger Gene Clarks «So You Say You Lost Your Baby» med Paul Weller på vokal er et uimotståelig frieri til musikkanmeldere over hele verden) er likevel ikke nok til å smadre «Scorpio Rising»s status som ei på alle måter stor panoramarockplate.

Åpningssporet «Leather» er hypnotisk garasjerock spilt for klubbhoder. «Scorpio Rising» med Liam Gallagher er tung, psykedelisk britrock og tøffere enn alt på den siste Oasis-plata. De to sangene med Hope Sandoval, den banjo- og mandolinklimprende «Killing Smile» og den langsomme, svevende og sitarkrydrede «Help Yourself» er platas aller flotteste, begge med noen av årets skjønneste strykerarrangementer.

Nightmares On Wax - Mind Elevation

Digital soul på sitt aller mest balsamiske.

Nå som en gryende høstdepresjon er like rundt hjørnet, er det like greit å handle preventivt. Noe av det smarteste du kan gjøre, er å investere i George Evelyns fjerde strake mesterverk - en lykkepille av et album jeg har spilt minst femti ganger i sommer.

For NOWs patenterte glovarme og organiske beatsmusikk er noe av den beste virkelighetsfluksmusikken som er å oppdrive; musikk som garantert vil løfte deg ut av enhver blå stemning.

Opplegget er enkelt og effektivt: George Evelyn finner utpreget varme riff og gjentar det hele til en perfekt sammensatt helhet. Og da snakker vi om riff, samples og loops du aldri bli lei av, snarere tvert imot.

Stemningen er alltid varm og inkluderende, og til Nightmares On Wax å være, mye mer variert enn tidligere. Noe som ikke minst skyldes det vokale bidraget til NOWs nye medlem Chyna B. Et av årets beste album.

Nada Surf - Let Go

New York-band med lånekort i musikkbiblioteket.

Da den amerikanske trioen Nada Surf debuterte for seks år siden, ble de til stadighet sammenliknet med Weezer, først og fremst fordi begge banda ble produsert av den gamle The Cars-sjefen Ric Ocasek.

På albumet «Let Go» hopper gruppa fram og tilbake mellom søt lettpop og mer melankolsk poprock. Den seks minutter lange «Killian's Red» og balladen «Inside of Love» høres ut som forsøk på å nærme seg Coldplay eller Radiohead, mens «Happy Kid» minner sterkt om Bryan Adams' duett med Mel C, «When You're Gone». (For øvrig et høydepunkt i kanadierens karriere.)

Platas beste spor er derimot den nydelige balladen «Blonde On Blonde». Nada Surf gjør godt pophåndverk, men dessverre blir det litt retningsløst, og du sitter stadig og spør deg selv hvor du har hørt dette før.

Astroburger - Equalize It

Evige undergrunnshelter er akkurat like bra som før.

Etter de tolv singlene som kom ut (én hver måned) i fjor, er Oslo-veteranene i Astroburger oppe i noe sånt som 132 utgivelser totalt siden starten på 1930-tallet. I hvert fall føles det slik.

«Equalize It» baserer seg på nevnte singleprosjekt, og er Astroburgers klart mest gjennomtenkte album til nå. Om det er en god nyhet eller ikke, kommer an på om du foretrekker litt eller mye skrangling. Astroburger er stadig verdensmestere på sin lille flekk i rockuniverset. Stort sett appellerer de til lyttere som ikke ser på indierock som en sjanger, men mer som en seksuell legning. Den varme «Southern Sky» , der Don Bingo synger med sin fineste Bob Dylan-stemme, og den harmonitunge, CSNY-duftende «All Night Long» krever bare normal hørsel for å kunne nytes som de deilige rocklåtene de er.

The Low Frequency In Stereo - The Low Frequency In Stereo

Flott instrumentalrock fra Haugesundskvartett.

Norske artister har gitt oss flere instrumentale soundtrack for høsten 2002. Først kom Jaga Jazzists «The Stix», deretter Salvatores «Tempo» og nå kommer Haugesunds-gruppa The Low Frequency In Stereo med sitt selvtitulerte debutalbum. Mens førstnevnte har sin blåserrekke i fokus og Salvatores detaljrikdom og komplekse låtoppbygning, er denne kvartetten langt mer minimalistisk. Mindre elektronikk, rene linjer og mer tradisjonelle rockinstrumenter gjør det enklere å følge deres krumspring. Det kalles gjerne postrock, uten at det i seg selv sier noe om musikken. I dette tilfellet er resultatet så behagelig og stemningsfullt at enkelte vil ta i bruk det utvannede begrepet chillout. The Low Frequency In Stereo tar seg god tid med å bygge opp sine gitarbaserte lydvegger, som enkelte ganger ender i støy, men like ofte blir værende i en melodiøs og drømmende verden.

Scion - Arrange & Proces Basic Channel Tracks

Dørene åpnes igjen for nittitallets beste «hemmelig klubb»-musikk.

Mellom 1992 og 1995 slapp to tyskere ni tolvtommere som forandret techno for alltid. Det var tolvtommere totalt uten informasjon, men med det etter hvert legendariske Basic Channel-navnet trykt på noen av platene. Denne ultrakryptiske holdningen førte da også til en massiv mytologisering som fortsatt er høyst gjeldende.

Basic Channels pulserende dub-techno (techno med mye tung subbass) oppleves som et småskummelt og behagelig angrep på sansene, men kanskje mest av alt er den pulserende. Noen ganger føles det faktisk som om du hører på en puls tillagt en groove, noe som igjen fører til at masse rare bilder dannes i hodet ditt. Mangeårig BC-fan Scion har mikset de ni låtene sammen, lagt på litt egne ting, og laget en 55 minutter lang Basic Channel-miks. En miks som er det beste alternativet for de som ikke eier den originale Basic Channel-samleren.

Billion Dollar Mission - Good Intensions

Oslogruppe som verken er fugl eller fisk.

Oslokvartetten Billion Dollar Mission albumdebuterer etter fjorårets «The Cup Ep». De befinner seg i poprock/pønkpop/hardcore-land, men lander litt imellom disse stolene. Det begynner godt med «I Will Ask» , som har en stilig sologitar og et catchy refreng. Låten «Back To Back» har også en god melodi, men dessverre klarer de ikke å holde dette nivået gjennom hele albumet. Det låter litt aggressivt og litt emosjonelt. Arild Dahlens vokal bidrar til stilforvirringen. Du vet aldri om du skal gjøre deg klar for å hoppe opp og ned eller hente fram lighteren. De relativt flate melodiene fester seg ikke, og kompet er tradisjonelt og uten overraskelser.

Joe Zawinul - Faces & Places

Grenseløs Zawinul på mest godt og litt vondt.

Joe Zawinul er 70 og en hel seniorbevegelse i seg selv der han farer verden over med sitt Syndicate, boblende av groovende, gyngende «verdensmusikk». Av og til kan riktignok den musikalske collagen bli monoton og selvforelsket, men den som holder ut oppbyggingsfasen, blir som regel rikelig belønnet når Zawinul løser opp med en av disse melodiske synthfigurene som er blitt selve varemerket hans. Mannen kan fortsatt skrive melodier, selv om det ikke er noen ny «Birdland» her.

I tillegg til Syndicate-musikerne er Maria Joco, Richard Bona og Zakir Hussain blant mange gode hjelpere på denne innspillingen, som er full av eggende, inspirerende musisering, originale klanger og ikke minst mye av den entusiasmen som gjorde vårens Zawinul-konserter i Norge så trivelige. Litt strammere redigering, og dette hadde vært et stort Zawinul-album, ikke bare et godt.

Ben Kweller - Sha sha

En kommende stjerne.

Den tjueårige Texas-gutten Ben Kweller, som nå bor i Brooklyn, har «alternativ popstjerne» skrevet over hele seg. Sympatisk, morsom og en sjeldent flink låtsnekker, som vi mistenker har hørt mye på Ben Folds Five og vel mye på Weezer. «Wasted & Ready» låter mer Weezer enn det strengt tatt burde vært copyright-mulig.

Snerte melodier og fiffige tekster som til sammen blir catchy sing-a-long-poppunklåter, gjør «Sha Sha» til en imponerende debut. Bens problem er at inspirasjonskildene blir irriterende tydelige, noe han sikkert klarer å skjule bedre på oppfølgeren. Stjerne blir han uansett.

Titanic - Titanic

Legendarisk norsk rock, som i sin tid erobret Europa.

Etter oppløsningen av den legendariske, norske gruppa Beatnicks i 1969, dukket Titanic opp av asken, anført av Kjell «Kjaperud» Asperud, men med briten Roy Robinson ved mikrofonen. Gruppa huskes best for den europeiske megahiten «Sultana» (Carlos Santana var en sterk inspirasjonskilde). Denne debutplata som nyutgis med to bonusspor, er ikke på langt nær perfekt, men den er et skattkammer for den som ønsker et forfriskende dypdykk i rock'n'roll-stil anno 1970, enten opphavet var Beatles eller Procul Harums «A Whiter Shade of Pale», som glimrer gyllent bak innledningen til singel-hiten «I See No Reason». B3-orgel, skarpe gitarer, solid beat og høystemt sang. Vi forlanger ikke mer.

Al Jarreau - All I Got

Pregløs myksoul fra en av sjangerens veteraner.

Stemmemagikeren Al Jarreau viser ikke mye av sine eventyrlige vokale evner på denne plata. I stedet har han spilt inn et knippe nokså tradisjonelle, moderne r&b-låter, i arrangementer så myke at de ofte glir over i det totalt pregløse. Framføringen er gjort med tradisjonell Stevie Wonder-feeling, men uten noen spesiell gnist eller - med få unntak - noen påfallende vilje til fortolkning. En duett med Joe Cocker er blant platas bedre innslag, men høydepunktet kommer ikke før helt til slutt: En gnistrende original versjon av Bobby Troupes «Route 66». Slikt skulle det vært mer av!

Peter Wolf - Sleepless

Et nydelig produkt fra en raffinert musiker.

Amerikaneren Peter Wolf (52) gjorde seg først kjent i det legendariske J. Geils Band, og har de siste åra hatt en lavmælt karriere som solomusiker. De 12 låtene på denne plata er dels eldre blues-låter, dels nye komposisjoner.

Dette er en slik type stillferdig plate som man får en brennende lyst til å rope høyt om; stilsikkert og personlig crooner Wolf seg gjennom et vakkert country-blues-repertoar. Mick Jagger synger duett på en låt som kan minne om Stones anno 1970. Mye av resten av plata gir også liknende, gode assosiasjoner. Kreativ søvnløshet, med andre ord, og en plate du trygt kan sette på mens du venter på at natta skal senke seg.

Food - Veggie

Lavmælt og lyrisk elektroakustisk impro.

«Veggie» er Rune Grammofon-debut og utgivelse nummer tre for Food, kvartetten som oppsto da Moldejazz 98 koplet den engelske saksofonisten Iain Ballamy med trompeter Arve Henriksen, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Thomas Strønen. Ikke minst i England er Foods lyriske, improviserte eksperimentalisme blitt godt mottatt, og med den positive oppmerksomheten progressiv engelsk musikkpresse for tida vier Rune Grammofon, vil «Veggie» utvilsomt befeste gruppas ry som en av samtidas mest interessante i sin sjanger.

Helge Sten (aka Deathprod.) har produsert og åpnet for en sterkere elektronisk (Supersilent-)dimensjon i Foods stadig lavmælte, energidirrende uttrykk. Klang- og rytmelagene er mange, og støy sniker seg nennsomt inn, men tydeligst fram trer likevel det nakne, melodiske spillet fra Henriksen og Ballamy. Henriksen trekker både på folketoner og «Kjempeviseslåtten», underlig nok uten at Harald Sæverud er kreditert, og viser også originale vokale egenskaper i «Mushroom», platas avsluttende og sterkeste spor.

I SAMME SPOR: Karl Hyde og Richard Smith i duoen Underworld fortsetter der de slapp på sitt forrige album «Beaucoup Fish».
INSPIRERT AV INDIA: India er den store inspirasjonskilden bak kultduoen Death in Vegas' tredje album.